Bør Iran anskaffe seg atomvåpen – ut fra «realpolitikk»?

Jeg konstaterer at Erik Selle ikke har skjønt poenget med min artikkel i Dagen 13. mars. Hvis noen har hisset til krig, så er det Selle selv med sin entusiastiske støtte til Donald Trumps angrepskrig mot Iran. Med Selles argumentasjonsteknikk - eller skal jeg si «-taktikk»? - står paradoksene i kø.

Selle har vist til professor John Mearsheimer når han bruker begrunnelsen «realpolitikk» i sin iver etter å «forstå» Russlands invasjonskrig i Ukraina. Nå har den samme Mearsheimer brukt «realpolitikk» for å argumentere for at Iran bør skaffe seg atomvåpen. Det er der jeg påpeker at Selle og Konservativt møter seg selv i døra. De forstår rett og slett ikke at den argumentasjonen som de bruker om Ukraina-krigen kan brukes som argument for Irans atomvåpen.

Krigen mot Ukraina er «realpolitikk» og fordi stormaktene holder på slik, må vi bare «forstå» det selv om dette bidrar til å legitimere alvorlige brudd på Folkeretten – synes Selles resonnement å være. Selle beveger seg derfor, kanskje uten at han selv er klar over det, fra en deskriptiv forklaringsmodell til normativ bruk av realpolitikk i betydningen «fordi man gjør det, må det være riktig». I en forlengelse av denne logikken, har Konservativt argumentert for at vi må «forstå» at Ukraina er del av Russlands interessesfære, selv om dette er brudd på FN-charteret - og både Helsingforsavtalen fra 1975 og Founding Act avtalen fra 1997 hvor Russland selv har tatt avstand fra ideen om «interessesfærer».