STATSMINISTER: Med åtte år som statsminister, stiller Erna Solberg i klasse med Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Gunnar Knudsen når det gjelder fartstid på taburetten med deres henholdsvis 17, ti og ni år som statsminister, skriver Nils-Petter Enstad.

Blått lys for Ernas regjeringsprosjekt

Det blir stadig tydeligere for stadig flere at det brenner et blått lys for Erna Solbergs regjeringsprosjekt. Når årets valg er gjennomført taler all sannsynlighet for at hennes maktbase har smuldret opp og ryddet vei for et maktskifte.

Statsministeren selv ser ikke ut til å ta disse signalene fra grasrota på alvor. Når hun konfronteres med dårlige målinger, har hun ikke andre kommentarer enn at for fire år siden var målingene også dårlige, men se hvordan det gikk da.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En ting er hvordan det gikk for fire år siden, da begge de to daværende regjeringspartiene og begge de to daværende støttepartiene gikk tilbake ved valget. Regjeringen fortsatte likevel, selv om resultatet ikke akkurat vitnet om fornyet tillit.

Men viktigere enn hva som skjedde for fire år siden, er det som har skjedd i løpet av disse fire årene.

Viktigere enn hva som skjedde for fire år siden, er det som har skjedd i løpet av disse fire årene.
Nils-Petter Enstad

Da perioden begynte hadde landet en regjering som besto av partiene Høyre og Fremskrittspartiet. Denne koalisjonen hadde regjert i perioden før, men da med en støtteavtale med KrF og Venstre.

Denne avtalen ville ikke KrF, som etter valget satt «på vippen» i Stortinget, føre videre. Ting kunne derfor tyde på at Erna Solbergs første regjering levde på lånt tid.

At Venstre gikk inn i regjeringen året etter, endret ikke på dette. Da så KrF-leder Knut Arild Hareide tok til orde for at KrF heller skulle gå i regjering med Arbeiderpartiet, trodde – eventuelt håpet – mange at klokka nå var slagen for Solberg II.

Dette er ikke stedet for en analyse av prosessen som førte til at KrF bidro til å danne Solberg III. Prosessen var ikke pen, og den delte partiet på midten.

Meningsmålingene siden den gang har stort sett bekreftet hvor ødeleggende dette sidevalget var for partiet, og tre måneder før valget, tyder det meste på at KrF ikke vil få inn mer enn to eller tre representanter.

Også for Venstre har regjeringsdeltakelsen blitt en katastrofe.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I 2020 var det så klart for den fjerde utgaven av Solbergs regjeringsprosjekt. Rollen som ansvarlig regjeringsparti passet Frp stadig dårligere, og de valgte å bryte samarbeidet på en sak som bekreftet partiets fremmedfiendtlige image.

Denne manøveren ble ikke den suksessen for Frp som de nok hadde håpet på, og gallupraset på «borgerlig» side drar også Frp med seg.

Med åtte år som statsminister, stiller Erna Solberg i klasse med Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Gunnar Knudsen når det gjelder fartstid på taburetten med deres henholdsvis 17, ti og ni år som statsminister.

Mens Gerhardsen ledet fire regjeringer, Harlem Brundtland tre og Gunnar Knudsen to, alle fordelt på flere perioder, har Erna Solberg klart kunststykket å lede fire regjeringer innenfor en og samme periode.

Om det er imponerende og/eller tillitvekkende, får vi svaret på i september.