Biskopenes moralske overlegenhet

Når biskopene på Den norske kirkes vegne ber om unnskyldning overfor «skeive», er dette fra én side sett utvilsomt på sin plass. I møte med mennesker med en kjønnsidentitet og en kjønnsforståelse mange har følt seg usikre overfor, er det utvilsomt blitt sagt og gjort ting som ikke burde ha blitt gjort, og som har bidratt til stigmatisering og utenforskap.

Likevel er det noe i måten dette gjøres på, som skurrer. Gjennom kirkens historie er det en velprøvd metode å prøve å skaffe seg innsikt ved å lytte oppmerksomt til hva de mest relevante bibeltekstene sier. Slik er det fordi det alltid er en reell mulighet for at Guds åpenbaring er et helt annet sted enn der vi er. Derfor må vi gå fram med ydmykhet, så ikke egne oppfatninger overkjører det som det er kirkens kall å holde fram.

På dette punktet er biskopenes uttalelse i beste fall uklar. Det er sentrale nytestamentlige tekster som med tyngde holder fram at det er det livslange fellesskap mellom en mann og en kvinne som skal være rammen om intime seksuelle relasjoner. Alt annet må derfor forstås som et brudd med nestekjærlighetsbudet. Verken i denne uttalelsen eller i tidligere utredninger har biskopene klart å få fram hvordan dette prinsippet kan forenes med aksept for en økende grad av seksuelt mangfold.