Beslutningsprosesser i NLM

Kronikken «Lederskap i NLM» setter beslutningsprosesser for misjonsstrategi på agendaen. Uenighet om strategiske veivalg i en misjonsorganisasjon er helt legitime. Her er mange hensyn å ta, fasitsvar vanskelig å finne.

Aktørene har ulike roller og blikk på saksfeltet, alle med sine slagsider: Misjonærene ser best behovene og mulighetene i praksis, men kan bli nærsynte. Ledelsen i Norge har ansvaret for å tenke helhet, men avstanden til realitetene på bakken kan gjøre det vanskelig å ha kvalifiserte meninger.

Det er derfor avgjørende at beslutningsprosessene er slik at alles perspektiv reelt tas med i vurderingene. Både de lange og store tankene, og den nære virkelighet. Veien fram til vedtak er kanskje vel så viktig som beslutningen i seg selv. Iallfall hvis vi ønsker å stå samlet i det videre arbeidet.

Selv har jeg som utsending til generalforsamlingen vært med på å gjøre vedtak med praktiske konsekvenser for misjonsarbeidet. I debattene har jeg hørt misjonærer uttrykke fortvilelse over at de måtte forlate uferdig arbeid. Jeg har ofte tenkt at de er navlebeskuende. I dag er jeg usikker. For hvordan formes mitt syn på situasjonen?

Generalforsamlingen i NLM er ikke rigget for å føre en opplyst samtale om komplekse saksfelt. Her er det stramt møteprogram, tusen delegater og tre minutter taletid. Når en sak blir lagt fram for generalforsamlingen, blir nesten uten unntak forslaget fra hovedledelsen vedtatt.

Dette trenger ikke være et problem i seg selv, spesielt der forslagene er godt gjennomarbeidet og har bred oppslutning. Men jeg har ofte opplevd å ikke ha nok kunnskap til å være med på å ta misjonsstrategiske beslutninger. I NLM har vi en tradisjon for å støtte ledelsens forslag uansett, uten å undersøke motstemmer.

I det lange løp vil både motstemmer og ledelse tape, fordi det kan bygge seg opp en unødig sterk følelse av å ikke bli hørt. Motstanden mot ledelsen står dermed i fare for å bli en permanent del av kulturen. Og vi ender opp med en løsning som Magne Lerø forfektet i Vårt Land for et par uker siden: Noen må gå, ledelse eller kritikere.

Men kan vi skape en misjonsorganisasjon med plass for flere, heller en færre?

NLM er et komplekst fellesskap med mange virksomheter. Organisasjonen er nå i en prosess for å gjennomtenke strukturen. I dette arbeidet bør vi også sette søkelyset på hvordan beslutninger tas. For er det noe det synes å være enighet om på alle nivåer, så er det et ønske om å fortsette å være en demokratisk organisasjon.

Etter årtusenskiftet har stadig mer myndighet blitt delegert opp til hovedkontoret fra regioner og misjonsfelt, og ned til hovedkontoret fra hovedstyre. Sentralisering og effektivisering er ikke bare noe som skjer i NLM, det er en del av all politikk og organisasjonsliv de siste tjue årene.

Samtidig: Skal NLM være et felles prosjekt for et helt misjonsfolk, må det være reell medvirkning og transparent dialog. I dag savnes fora for de lange åpne samtaler om komplekse saksfelt.

Når beslutningsmyndighet samles på få personer, fordrer det i alle fall at alle for- og motargumenter er åpne, slik at vi vet på hvilket grunnlag beslutninger tas.

Å utvide dagens rådsmøte til å bli større og møtes oftere kan være et bidrag til dette. Et annet kan være å etablere et nettbasert samtalerom hvor det er mulig å føre dialog om problemstillingene, før de kommer opp til vedtak på generalforsamlingen. Et tredje at referatene i hovedstyret også inneholder argumentasjonen bak beslutningene, og at møtene er åpne for publikum.

Vi i NLM bør være forsiktige med å rose oss over å være en av Norges største demokratiske organisasjoner dersom medvirkningen fra «fotfolket» i realiteten er liten, og rommene for reell debatt og innflytelse er små. Men se utviklingspotensialet på dette området.