Begravelse i kommunens regi

Det er ikke likegyldig hvilke omgivelser våre kjære gravlegges i. Blir ting feil, kan det utløse både anfektelser og krenkede følelser.

Et enstemmig bystyre i Oslo vil frata kirken ­ansvaret for begravelser. De mener at en trosnøytral part bør ha ansvaret for begravelser og har ifølge NRK bedt regjeringen om å endre gravferds- og kirkeloven.

LES: Flere ønsker fellesgrav på kirkegården

Kulturbyråd Hallstein Bjercke (V) mener det blir helt feil at ett trossamfunn skal representere alle i en by som er så sammensatt som Oslo. Han mener dette blir et spørsmål om religionsfrihet.

Jens Brun-Pedersen, informasjonssjef i ­ Human-Etisk forbund, er enig. Han går så langt som til å hevde at dagens lovverk tilhører «et annet århundre» – «fra den tiden da lensmannen, futen og presten var de som betydde noe i byen og bygda», sier Brun Pedersen til NRKs Dagsnytt 18.

Her mener vi at både Bjercke og Brun Pedersen fremstiller situasjonen som langt mer problematisk enn den i virkeligheten er. Dagens lovverk er nemlig allerede svært fleksibelt.

Hovedregelen er slik at kirkelig fellesråd i den enkelte kommune har forvaltningsansvaret for de offentlige gravplassene, mens det økonomiske­ ­ansvaret ligger til kommunene. Loven åpner ­imidlertid for at også forvaltningsansvaret kan overføres fra kirkelig fellesråd til den enkelte ­kommunen. Et knippe kommuner har allerede innrettet seg slik, og ønsker Oslo å gå samme vei, er de fri til å gjøre det, selv uten lovendring.

Dagens ordning er basert på at Den norske kirke som største trossamfunn utfører gravferdstjenester på vegne av fellesskapet. Dette har vi lange tradisjoner for i vårt land, slik tilfellet også er i de andre nordiske landene. Vårt inntrykk er at fellesrådene gjør dette med faglig dyktighet og også med økende bevissthet om de utfordringer som et religiøst og etnisk mer sammensatt samfunn innebærer. I Oslo er fellesrådet nøye med å presisere at de gjør dette i samarbeid med andre trossamfunn.

«Ingen skal være redd for at de blir begravet i henhold til en eller annen skikk som de ikke hører hjemme i, eller at kirken skal styre dette fra ende til annen,» forsikrer Wright, og det tror vi ham på.

Gravferd er et spørsmål som vekker sterke ­følelser. Det handler om mennesker i sorg som er i en svært sårbar situasjon. Ofte berører det også dype religiøse følelser. Det er ikke likegyldig hvilke omgivelser våre kjære gravlegges i. Blir ting feil, kan det utløse både anfektelser og krenkede følelser. Derfor er dette noe vi skal nærme oss med pietet og respekt.

De store problemene som minoritetskristne møter mange steder i verden, når det gjelder retten til å gravlegge sine døde i pakt med sin tro – eller i det hele tatt å få tilgang på jord å gravlegge dem i bør lære oss å møte annerledes troende – eller ikke-troende med den største respekt.

Når dét er sagt, er det på sin plass å presisere at folk allerede i stor grad har den friheten som bystyret i Oslo etterlyser. Folk er fri til å velge det begravelsesbyrå de ønsker, ha minnesamvær hos det trossamfunnet de vil, eller i et mer nøytralt lokale – og de er fri til å ha den seremonileder ute på gravplassen eller i krematoriet som de foretrekker. Loven sikrer dessuten at gravplassene er åpne for alle, og at trossamfunn har rett til å anlegge egne gravplasser.

Vi har altså en ordning som fungerer godt, og som det slett ikke er sikkert at vil fungere bedre om kommunene overtar. Det man mange steder mangler, er livsynsnøytrale seremonirom. Dét er det en naturlig oppgave for kommunen å skaffe, på vegne av fellesskapet.