Troen, håpet, lidelsen og Ukraina

Det er et tett fellesskap mellom de som kommer og ber. De er sammen i sorgen over sine tap. Den unge fortalte at hun hadde mistet sin kjæreste. Hun gikk i kirken og ba med den kvinnen hun aldri skulle får bære frem barnebarn til.

Jeg har vært i Lviv i Ukraina ved Ivan Franko universitet for å snakke om etikk, verdier og sameksistens på tvers av ulike verdier og kulturelle skiller. Det møter opp mange. Jeg snakker med tolk. Alle håper på fellesskap og solidaritet fra Norden.

LEDER: Riktig med Moskva-boikott

Bjørnstjerne Bjørnson skrev en gang glødende innlegg i europeiske aviser om ukrainske studenters kamp for å bruke sitt eget språk. Han skrev om undertrykkelse og urettferdighet. Nansen hjalp under de fryktelige hungerkatastrofene etter første verdenskrig og den armenske flyktningkatastrofen. Det er tradisjon for nordisk og norsk engasjement.

I dag er det igjen krig i Ukraina. I garnisonskirken i Lviv er det over hundre bilder av falne fra de siste årene. Mange av dem har falt dette året i kampene i grensestrøkene mot Russland.

De fleste av dem som er avbildet i kirken er unge menn i starten av tyveårene. Noen som ser ut som de er atskillig yngre. De fleste smiler til fotografene som har tatt bildene. Noen ser alvorlig på fotografen. Alle er i uniform. Kirken har stadig begravelser og seremonier for nye falne.

Sameksistens på tvers av kulturelle, ideologiske og religiøse skiller har alltid vært en utfordring. Lviv er og har vært et møtested mellom ulike trosretninger. Byen er sete for en erkebiskop for den russisk-ortodokse kirke, for den armenske kirke, den romersk-katolske og den gresk-katolske. Den gresk-katolske kirken er en ortodoks kirke som ligger under Roma. Det er den nasjonale ukrainske kirke. Under kommunismen var det en ren undergrunnskirke.

LES: Putin takker allierte for seieren over nazistene

Det er få land som har vært så rammet av krig som Ukraina. Under første verdenskrig støtte tyske og østerriksk-ungarske hærer sammen med russiske, under mellomkrigstiden ble de rammet av det kommunistiske terrorveldet med sult og nød. En stor selvstendig bondeklasse ble nært utryddet. Deler av Ukraina ble etter første verdenskrig en del av det selvstendige Polen.

I 1939 parterte Stalin og Hitler Polen. De østlige delene av Polen ble en del av sovjetrepublikken Ukraina. Trossamfunn ble forbudt og undertrykket. I 1941 rykket de nazistiske tyske styrkene inn. Nye utryddelser fulgte. Den jødiske befolkningen ble nesten totalt utradert.

Før nazismen var Lviv et av Europas viktigste jødiske sentra. Rett utenfor sentrum av Lviv står det et minnesmerke over det 136.800 jødene som ble sendt fra byens ghetto med tog til utryddelsesleirer i Polen. Ytterligere rundt 100.000 ble drept i Jankowska, dødsleiren i Lviv. Tallene er omtrentlige, men det døde rundt en kvart million.

For noen år siden kom det uten en bok med tittelen «Bloodlands» – blodlandet. Den fortalte en historie om områdene der veldige hærer har støtt sammen. Landet har vært ødelagt gang på gang i krigshandlingene. Nå er grensestrøkene igjen et blodland.

SYNSPUNKT: Hanvold og den russiske bjørnen

På Ivan Franko universitet får studenter og lærere beskjed om mobilisering. Mange av studentene er opptatt av innsamlingsaksjoner til de falnes familier, av aksjoner for sørge for mat, husrom og klær til de som er rammet av krigen. Det er en egen aksjon for å lage feltrasjoner til soldater i kamp.

Flyktningestrømmen fra Krim har ført til en stor innflytting til både Lviv og områdene rundt. Nye grupper flyktninger kommer fra krigsområdene i grensestrøkene mot Russland. Jeg blir spurt om hvordan jeg tror Norden vil ta imot flyktninger dersom krigshandlingene øker. Ingen vet hvor mange som kan komme til å flykte, men det sies at langt over 100.000 har flyktet fra Krim.

Den 5. juni 2015 var det rapportert om harde kamper i øst. Det var flere falne. På universitet ble det antatt at rundt 20.000 hadde mistet livet. Det er usikre tall. Noen hevder at de er altfor lave og andre at de er høyst overdrevet.

Tidlig på morgenen før jeg skulle reise hjem var jeg i kirken. En ung og en eldre kvinne sto på kne og ba ved et av madonna-bildene. De hadde sett meg flere ganger i kirken og henvendte seg til meg. Det er et tett fellesskap mellom de som kommer og ber. De er sammen i sorgen over sine tap. Den unge fortalte at hun hadde mistet sin kjæreste. Hun gikk i kirken og ba med den kvinnen hun aldri skulle få bære frem barnebarn til.

Skriv om oss, ba hun. Skriv om min elskede og henne som har mistet sin sønn. Så jeg skriver denne kronikken om mennesker som har mistet sine nærmeste og om unge menn som dør i en krig i Europa. Rett før jeg dro ut til flyplassen for å reise hjem fikk jeg se det militære sykehuset. Etter kommunismens fall hadde man tenkt å legge det ned. I dag er det fullt av sårede. Enkelte dager går ambulansene i skytteltrafikk fra flyplassen og til sykehuset med sårede. På universitet fortalte man om medisinstudiets høye ekspertise på krigsskader.

Det snakkes mye om en nylig publisert engelsk bok om årene før første verdenskrig. Tittelen er «The Sleepwalkers», eller søvngjengerne. Mange tror at vi er inne i en tilsvarende periode.

Dette skjer en kort reise med fly fra Norge. Det er ingen fjern krig. Det er en uvirkelig krig som man ikke merker dersom man ikke får se bak fasaden. Lviv er en perfekt ferieby med spennende historiske bygninger, gode utesteder og et yrende gateliv. Best merker man krigen dersom man oppsøker kirkene. De er mange, og selv i et kriserammet Ukraina er det imponerende bygging av kirker og renovering av gamle kirker.