Debatt
FORBØNN: I Afrika fikk man utrolig mye forbønn (...) Bønn før hver operasjon var obligatorisk, og ga utvilsomt hjelp og trygghet for både pasient og lege, skriver Mathias Onsrud. Her fra en operasjonsstue på St. Olavs hospital i Trondheim.
Gorm Kallestad / NTB
Be for helsearbeiderne!
Som lav- eller frikirkelige er vi vant med forbønn for syke. Men én ting har slått meg: Gud anses å handle gjennom mirakler, helst på en spontan og oppsiktsvekkende måte. De øvrige helbredelsene hører helsevesenet til; man snakker ikke så høyt om dem, de tas nærmest for gitt.
Følgen av dette at Gud blir mindre og mindre ettersom den medisinske kunnskapen og det terapeutiske potensialet øker. Snart blir det ingenting igjen for miraklenes Gud. Her mener jeg det er på tide med en holdningsendring: All helbredelse er Guds gave, og han virker også gjennom det etablerte og alminnelige – kanskje hyppigst der.
Som Truls Åkerlund sier det i boken «Men vi var ikke hjemme»: «Det er på tide å ordinere det ordinære.» Selv om Gud manifesterer seg gjennom det forståelige og hverdagslige, forblir han alltid større enn vår tanker, semper major.
