For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold vi publiserer

🍁 1 krone for 1 måned Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

Fortsett 👉

| Debatt

«Barnekor – trosopplæringens himmelstige»

Barnekorarbeidet har i generasjoner vært en av kirkens sterkeste arenaer for trosopplæring. Likevel ble det lenge ikke regnet som nettopp det. Nå er anerkjennelsen endelig på plass – og takken bør rettes til kantorene, korene og Ung Kirkesang.

UNG KIRKESANG: Gjennom sangen lærte vi å tilbe, å stå i tjeneste, å høre Guds ord og å kjenne fellesskapet, skriver Røsberg Møller.
Publisert Sist oppdatert

Da jeg begynte som ansatt i trosopplæringen, var det som å bli tildelt et surfebrett med forventningen om å surfe på trosopplæringsbølgen som skylte gjennom landet. Den kom med egne opplegg med fancy navn, og jeg fikk inntrykk av at trosopplæringen var en egen skute som seilte på siden av menighetens vante og, for mange, kjedelige gudstjenesteliv – et liv der barn visstnok ikke passet inn.

I trosopplæringsskuta var det ballonger, fart, kule låter og moro. Det var der alle barnefamilier skulle være. Dette var kirkens store svar på nedbyggingen av kristendomsfaget i skolen. Tanken var god, men slik jeg opplevde det, førte trosopplæringsreformen også til splittelser i staber og menigheter landet over.

Det ble et oss og dem: De kjedelige prestene og kantorene – og de kule trosopplærerne. De som laget gørr kjedelige gudstjenester det ikke gikk an å være på om du var under 60, og vi som trodde vi forsto hva folket «egentlig» trengte.

Powered by Labrador CMS