Bare et frelsesobjekt eller redskap?

Takk til Mia Erlandsen for tankevekkende og gjenkjennelig kronikk i Dagen, 7. april. Hun tar her et oppgjør med tidligere tankesett som pastor i Pinsebevegelsen. Hun sier unnskyld til mennesker hun på den tiden kun betraktet som enten frelsesobjekter eller redskaper i menighetsbygging. Tok hun seg tid til å ta en kaffe med noen, så var det alltid en «hensiktsdreven» kaffe.

Jeg er nok ikke den eneste som kjenner seg igjen i Mia Erlandsens beskrivelse. Man trenger ikke engang å være pinsevenn for å gjøre det. Selv vokste jeg opp i Den norske kirke, en den gang så ny og moderne arbeidskirke på 70-tallet.

Jeg ble frelst som 13-åring, under en ungdomsgudstjeneste en lørdag kveld, og ble straks en ordentlig ivrig kristen. Aktiv i bibelgruppe, Laget og kor. Bønnemøter hadde vi flere ganger i uken, hvor vi lå på kne og ba. Vi dro hjem til de verste pøblene i området, for å få dem med på kirkas ungdomsklubb. På vei hjem fra skolen hendte det jeg delte ut traktater.