For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

1 måned - 1 krone Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

Fortsett 👉

Debatt

BARE GUD: Jeg gjorde også den skjellsettende oppdagelsen at jeg faktisk ikke kan frelse et eneste menneske, skriver Laila Fresjarå Foldvik.

Bare et frelsesobjekt eller redskap?

Publisert Sist oppdatert

Takk til Mia Erlandsen for tankevekkende og gjenkjennelig kronikk i Dagen, 7. april. Hun tar her et oppgjør med tidligere tankesett som pastor i Pinsebevegelsen. Hun sier unnskyld til mennesker hun på den tiden kun betraktet som enten frelsesobjekter eller redskaper i menighetsbygging. Tok hun seg tid til å ta en kaffe med noen, så var det alltid en «hensiktsdreven» kaffe.

Jeg er nok ikke den eneste som kjenner seg igjen i Mia Erlandsens beskrivelse. Man trenger ikke engang å være pinsevenn for å gjøre det. Selv vokste jeg opp i Den norske kirke, en den gang så ny og moderne arbeidskirke på 70-tallet.

Jeg ble frelst som 13-åring, under en ungdomsgudstjeneste en lørdag kveld, og ble straks en ordentlig ivrig kristen. Aktiv i bibelgruppe, Laget og kor. Bønnemøter hadde vi flere ganger i uken, hvor vi lå på kne og ba. Vi dro hjem til de verste pøblene i området, for å få dem med på kirkas ungdomsklubb. På vei hjem fra skolen hendte det jeg delte ut traktater.

Powered by Labrador CMS