Avsporinger i musikksamtalen

Hans-Henrik Brix’ kommentar (i Dagen 27.03) til Olof Edsingers anbefaling av rockebandet Jerusalems siste album, har avfødt en rekke reaksjoner. Siden mitt navn har vært trukket inn i ordvekslingen, vil jeg be om spalteplass til noen merknader.

Felles for de tre svarinnleggene til Brix, er at ingen av dem tar tak i det som er problemet: Musikkspørsmålet selv. Olof Edsinger peker på tekstinnholdet. Brian Jensen peker på bandmedlemmenes personlige fromhet. Og Karl A. Jahr (i Korsets Seier) peker på generasjonsforskjellene, smak og behag hos «tilbakeskuende pietister», samt at en tekst som Salme 150 i skulle gi rom for musikkutfoldelse med et visst trøkk.

Reaksjonene peker på noe som har vært et hovedproblem i det lille som har vært av musikkdebatt: En drøfter ikke musikken som sådan, men i stedet forholdet til tekstene, til den enkeltes inderlighet, til generasjonsproblemet, til lydnivået, til hvilke instrumenter som er hellige/vanhellige, og så videre. Eller en diskuterer musikkens nytteverdi: Hvilken musikkform egner seg for å «nå folk».