Aps kirkelige styringsiver

Ap er tilbake i regjeringskontorene. Dermed må det religiøse Norge ruste seg til ny kamp mot statlig styring av trossamfunnene.

Arbeiderpartiet har opp gjennom sin historie vist en utpreget vilje til å blande seg inn i trossamfunns indre liv for å nå politiske mål. Nå kan en ny runde med sosialdemokratiske påvirkningsforsøk på religionsområdet stå for tur, denne gangen hovedsaklig i trossamfunn utenfor Den norske kirke.

For tidligere var det Den norske kirke som var spesielt utsatt for det vi må kunne kalle Aps særegne kirkelige styringsvilje og styringsiver. Man kunne tidvis få følelsen av at Ap betraktet den daværende statskirken som en slags filial av det norske sosialdemokratiet, eller i hvert fall som et religiøst redskap som kunne brukes til å nå egne politiske mål.

Ap brukte flere ganger regjeringsmakten sin til å gå imot kirkens ønske og utnevne de biskopene som de mente kunne styre kirken i den retningen partiet ville. Den norske kirkes krav om å få være herrer i eget hus og selv plukke ut sine biskoper, var en viktig grunn til den avviklingen av statskirkeordningen som etter hvert tvang seg frem.

I 2012 var Grunnloven endret og skillet mellom kirke og stat et faktum. Og året etter mistet Arbeiderpartiet regjeringsmakten.

Men nå er partiet altså tilbake i posisjon. Og ønsket om å styre trossamfunnene kommer ganske umiddelbart til syne. I Hurdalsplattformen skriver den nye regjeringen at det skal stilles krav om at de administrative organene som forvalter offentlige tilskudd på vegne av trossamfunn, skal ha minst 40 prosent representasjon av hvert kjønn. Hvis dette punktet ikke oppfylles, kan et trossamfunn miste statsstøtten.

Etter vår mening er dette kravet bekymringsfullt. Vi er glad for at KrFs Olaug Bollestad tok opp spørsmålet i Stortinget under debatten om regjeringserklæringen tidligere denne uken.

Slik vi ser det, viser dette nye pålegget at den Ap-ledede regjeringen har et helt feilaktig syn på hva statsstøtten til de religiøse samfunnene egentlig er for noe. De betrakter tydeligvis disse pengene som milde gaver, som en slags almisser, som trossamfunnene skal være veldig takknemlige for at de aller nådigst mottar fra fellesskapet.

Regjeringen tror tydeligvis at den bare kan skalte og valte med denne støtten som den vil. Eller bruke den som pressmiddel for å nå sine egne politiske mål, for eksempel på likestillingsområdet, som det dreier seg om denne gangen.

Men realiteten er jo en ganske annen. Norske trossamfunn mottar slik støtte på grunn av den særordningen som Den norske kirke fortsatt har også etter at det formelle skillet mellom kirke og stat ble gjennomført.

Støtten til Den norske kirke er nå hjemlet i Grunnlovens paragraf 16 der det heter at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten». Senere i samme paragraf slås det fast at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje».

Statsstøtten handler om en helt grunnleggende likebehandling av trossamfunn.

Med andre ord, alle norske trossamfunn skal motta like mye støtte per medlem som det Den norske kirke gjør. Tidligere ble disse pengene kalt for kirkeskatt. Og selv om språkbruken er annerledes i dag, er det det samme prinsippet som gjelder. Alle skattebetalere har rett til å få den delen av skattepengene som brukes på religiøse formål, utbetalt til det trossamfunnet de selv er medlem av.

Her dreier det seg altså ikke om at staten er snill som deler ut penger til andre trossamfunn enn folkekirken, Den norske kirke. Nei, det handler om en helt grunnleggende likebehandling av trossamfunn.

Når man nå begynner å knytte andre og nye krav til utdelingen av denne støtten, så rokker man ved dette likebehandlingsprinsippet. Og dermed egentlig med selve religionsfriheten.