«Åndsmakt – ikke bare ord»

Erfaringane frå Kina vitna om at det var dei «tome kar» Herren fekk fylle med åndsmakt og tillit til Guds ord.

Dette uttrykket tykte eg var talande då eg kom til å lese i Asbjørn Aavik si bok «Elisa Safats sønn» igjen. Boka er om profeten Elisa, men avsnittet under fortel frå vekkinga i Kina.

Asbjørn Aavik malar med sine dyktige penselstrøk situasjonen ut for oss – der det vert bøn om «åndsmakt – ikke bare ord»:

«Som ung misjonselev stod jeg en dag ved Hans Nielsen Hauges grav på Gamle Aker Kirkegård, Oslo. Der leste jeg disse dype ord av ham selv, hogd inn på dette gravminne: «Jeg har svoret Den Hellige Ånd troskap, og han har hjulpet meg å bli mitt forsett tro.»

Jeg gikk hjemover igjen alene – og hadde fått så mye å tenke på. Siden – opp gjennom årene – har disse hans ord aldri villet slippe meg.

Under den gjennomgripende vekkelsen som gikk over menighetene i Sentral-China fra 1930 og utover, utrustet Herren på en spesiell måte en av våre unge forstandere til å bli et av de mest brukte redskap.

Som ung forkynner satt han i de første møteseriene til den norske misjonæren Marie Monsen som Gud brukte til å tenne denne vekkelsens ild over Nord- og Sentral-China.

Han var en av våre beste nasjonale forkynnere ved den tid, kanskje den fremste, og rikt utrustet fra naturens side. Han hadde en sjelden varm og sterk stemme som bar langt uten elektrisk strøm og høyttaleranlegg, en rolig og fin fremtreden og høvisk i all sin ferd. Han var en mann misjonærene satte høyt og ventet meget av i fremtiden.

I den sterke åndsmakt som fulgte Marie Monsens møter, satt han knust og bøyet. Han ble fattigere og mer sønderknust for hver møteserie han fikk være med i.

Det han kjente på, var sin egen åndsfattigdom – denne gjennomslagskraft i møtene. Han gråt og bad. Alene. Pleide å stenge seg inne i et rom, time etter time.

Igjen og igjen la han sin nød frem for Gud: – Du har frelst meg, Jesus. Jeg har også gitt mitt liv til deg i etterfølgelsen – til tjeneste. Men den åndskraft som overbeviser tilhørerne slik at de faller i støvet for deg, den har jeg ikke. Gi meg den, Herren!

Etter en slik møteserie som tilhører ved Marie Monsens møter, kom han tilbake til menigheten i byen Lushan hvor han var ansatt som forstander. I den byen var like før, den største kirken på feltet vårt reist.

Det ble ikke noe søvn utover fornatten for den unge forstander Liu Dao-Sheng. Han leste i sin bibel og bad som så mange, mange ganger før disse ukene.

En stund etter midnatt gikk han ut og over til kirken. Heller ikke her var det elektrisk strøm. Alt var mørkt, men han låste seg inn og gikk opp midtgangen mot sin prekestol. Der ble han stående i stummende mørke – for å falle på kne i nød og bønn enda en gang. Han bad om kraft, slik at dette store hus måtte bli fylt med åndsmakt – ikke bare ord.

Da med ett ble huset fylt av et flommende lys. Han våget ikke se opp. Men da han endelig løftet blikket, var en høy, lys skikkelse på vei mot ham.

Den kom like ut av det strålende lyset og bort til ham. La hendene på hodet hans og sa: – I denne kraft skal du gå ut og vinne sjeler for himmelen! – Og så var det strålende lys og skikkelsen med ett borte – like plutselig som det var kommet.

Denne opplevelsen talte forstander Liu aldri om i offentlige møter. En eneste gang de mange år ute i China husker jeg at han fortalte det i en gruppe av medarbeidere, og han ble så grepet av det selv at han nesten ikke greidde å fullføre sin beretning.

Under det lange besøk han og fruen hadde i Norge for mange år siden nå, fortalte han det i en liten krets av venner. Den samme åndsmakt fylte det rommet slik at jeg som tolk, ikke greidde å fullføre.

«Åndsmakt – ikke bare ord.» Er det ikkje det me treng også i vår tid?

Men fra den natten der i «Lushandomen» gikk forstander Liu ut til sin store tjeneste i Sentral-China. Han kom også til den byen i innlandet hvor kona og jeg den gangen hadde vårt arbeid. Og de to ukers møter glemmer ingen.

Vi opplevde en menighetens vekkelse og fikk være der blant våre venner oppløst i gråt og tårer. Syndserkjennelse, oppgjør med Gud og med hverandre, utdrivelse av onde ånder, frelsesjubel og frihetstakk for løste lenker. Hvor han kom ved den tid, brukte Jesus ham mektig.»

«Åndsmakt – ikke bare ord.» Er det ikkje det me treng også i vår tid? Erfaringane frå Kina vitna om at det var dei «tome kar» Herren fekk «fylle» med åndsmakt og tillit til Guds ord. Kanskje dei truande i Noreg kunne vere med å be om at Herren kunne få drive ut slike «kar» også i vårt land? Matt 9:37–38