Allah betyr faktisk Gud på en rekke asiatiske språk
Nils-Petter Enstad
«Hvordan kan Dagen tillate at Allah omtales som Gud?»
Slik spør Reidar Holtet fra Drammen i et innlegg i Dagen. Svaret er forholdsvis enkelt: Det er fordi «Allah» er det arabiske ordet for Gud.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Når Holtet så hevder at muslimene «ber til en gud som de kaller Allah som ikke har noe til felles med kristendommens Gud» er dette ren uvitenhet. Når han i samme setning hevder at det er snakk om «en gud som de kaller Allah» og deretter lanserer begrepet «kristendommens Gud» må man bare riste oppgitt på hodet.
I folkeopplysningens tjeneste gjør jeg et forsøk:
«Allah» ikke noe norsk ord. Det er et arabisk ord, og betyr «Gud» eller «den ene sanne Gud». I arabisktalende land brukes det samme ordet også av jøder og kristne.
Jeg har arvet en indonesisk utgave av Bibelen etter mine foreldre. De var i sin tid misjonærer for Frelsesarmeen i dette store, muslimske landet. Her leser jeg i skapelsesberetningen: «Panda mulaya Allah mencipakan langit dan bumi». Jeg blar over til Det nye testamente og leser i Johannes-evangeliet: «Karena begitu besar kasih Allah akan dunia ini…».
Jeg skal ikke påberope meg store kunnskaper i det indonesiske språk, men ingen skal få fortalt meg annet enn at de to tekstene betyr annet enn «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden», og «For så har Gud elsket verden».
«Allah» betyr altså «Gud» på flere asiatiske språk på samme måte som «God» eller «Gott» eller «Dieu» betyr det på diverse europeiske.
Så må man gjerne mene at muslimer og kristne (og for den del jøder) ikke har den samme Gud, men det har ingenting med det språklige å gjøre.
