KROPPENS TEOLOGI: Seksualiteten kan misbrukes, og blir misbrukt, i en fallen verden. Dette er et hovedpoeng i pave Johannes Paul IIs undervisning om kroppens teologi, skriver innsenderen. Bildet viser en statue av Johannes Paul II i en kirke i Budapest. Foto: Noemi Bruzak / MTI / AP / NTB

Å skille mellom synden og synderen

Ole Fredrik Kullerud tar opp et element i min kritikk av Espen Ottosens tilnærming til seksualitet, i Dagen 23.06. Han ønsker å ta den reformatoriske tradisjon i forsvar.

Det er forståelig. Men jeg har ikke skrevet om «den angivelige seksualfiendtligheten i lutherdommen», jeg har forsøkt å påpeke en svakhet i den lutherske antropologien.

Denne svakheten kommer til syne i Ottosens strategi. Et hovedpunkt for ham, som Kullerud ikke berører, var at kristne ikke bør «rangere» mennesker med homofile følelser, fordi vi alle uansett er «seksuelle syndere».

Les også
Ingen er uten synd på det seksuelle området

Det er isolert sett naturligvis en riktig observasjon, men den må etter mitt skjønn kvalifiseres. I et tidligere innlegg har jeg forsøkt å trekke frem skillet mellom en ontologisk og en moralsk tilnærming til temaet.

Vi må altså skille mellom hva seksualiteten er i seg selv, og hva vi gjør med den etter syndefallet.

Kullerud synes umiddelbart å være enig i dette når han skriver: «Synden hefter ikke ved skapelsen eller skapningen, men ved det falne menneskes misbruk av det skapte».

Jeg blander ifølge Kullerud disse to forholdene sammen. Det er litt underlig, ettersom hele hensikten med mine innlegg var å etterlyse en klar distinksjon mellom dem.

Jeg er derfor enig med ham i at seksualiteten «slik Gud har skapt den og rekker oss den som gave», ikke er syndig.

Les også
Viktigheten av å ikke rangere mennesker

Jeg er også enig i at seksualiteten kan misbrukes, og blir misbrukt, i en fallen verden. Dette er et hovedpoeng i pave Johannes Paul IIs undervisning om kroppens teologi, som Kullerud nevner med tilslutning.

Men dette var ikke utgangspunktet for min kritikk av Ottosen. La meg benytte anledningen til å tydeliggjøre hva jeg mente. Den katolske kirkes katekisme kaller homofile følelser for «intrinsically disordered» (par. 2357).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Begrepet er vanskelig å oversette, og misforstås ofte, fordi det har sin bakgrunn i thomistisk filosofi. Vi kan oversette det med en følelse som «i seg selv er rettet mot et galt formål».

Den naturrettslige tradisjon, som man også finner hos Luther, snakker (etter Rom. 1,26ff) om ulike seksuelle følelser som er «imot naturen», som homofili, bestialitet og onani.

Poenget med dette begrepet er nettopp ikke å «rangere» mennesker, men å kvalifisere handlinger som gode eller onde. Det gjør at man kan skille mellom synden og synderen også på et prinsipielt filosofisk plan.

Denne distinksjonen fant jeg ikke hos Ottosen, og heller ikke hos Kullerud.

I iTro-innlegget jeg opprinnelig kommenterte, skrev Ottosen at det «egentlig [ikke] er så viktig hva slags merkelapp vi setter på våre seksuelle følelser».

Men jeg hevdet at det er svært viktig, fordi det er en vesensforskjell mellom seksualiteten Gud har skapt oss til og former for (fallen) seksualitet som aldri vil kunne oppfylle Guds plan for oss.

Det går fint an å si noe om hva de seksuelle følelsene objektivt sett er rettet mot uten å kalle personen for «annenrangs».

Ottosen skrev deretter i Dagen at vi bør avvise at noen har en «god» og noen en «syndig» seksualitet – det vil være å kalle homofile «annenrangs mennesker».

Men det går fint an å si noe om hva de seksuelle følelsene objektivt sett er rettet mot uten å kalle personen for «annenrangs». Det er, for å sitere Kullerud, å blande to forhold sammen.

Her går Ottosen uforvarende i den samme fellen som mange liberale kristne i vår tid, som avviser skillet mellom synden og synderen. Det fører også til en indirekte aksept av konseptet seksuell orientering.

Jeg etterlyser holdbare filosofiske distinksjoner for å kunne møte den moderne, antikristne tenkningen om kjønn og seksualitet, en kamp jeg for øvrig deler med Ottosen og Kullerud.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi kan vi ikke slutte med dem. Men vi må etter min mening faktisk begynne med dem.