HVERDAGSKRISTEN: Drikk av kilden i Bibel, bønn og nattverd, og vær en hverdagskristen som virkelig bryr seg om folk, skriver Kathrine Tallaksen Skjerdal. Foto: Adobe Stock

Å møte motstand med … hva da?

Denne uka ryddet jeg i noen gamle notater. Og der var sannelig en historie jeg hadde glemt: I årene rundt 1800 dro to unge kvinner fra bygd til bygd og forkynte og sang:

De var begavede og frimodige og inspirert av Hans Nielsen Hauge. Sara Oust og Randi Hevle het de. Et sted i Sør-Trøndelag kom de til lensmannsgården, og banket på døra. Lensmannen satte dem rett på cella. Men Sara og Randi hadde lest i Bibelen om Paulus og Silas.

SKJERDAL: Kathrine Tallaksen Skjerdal er sokneprest i Høvåg. Foto: Tore Hjalmar Sævik

Da de ble urettmessig arrestert, responderte de med å fylle fengslet med bønn og lovsang. Nå gjorde Sara og Randi det samme. Etter to døgn slapp en gråtende lensmann dem løs og ba dem dra til neste bygd. (Kilde: Linda Helen Haukland og Norsk biografisk leksikon.)

De kunne reagert på mange måter: De kunne blitt fortvilte og sinte, eller latt seg skremme til taushet. De valgte bønn og lovsang.

Hva ville du gjort? Eller, mer allment: Hvilke strategier er det lurt å velge hvis man som enkelttroende eller kristen menighet møter urimelig motstand? Det spørsmålet synes å bli stadig mer aktuelt.

Jeg leser om provoserte naboer som ikke vil ha lyskors i sitt nærmiljø. Om ungdomsarbeid som mister kommunal støtte på grunn av et standpunkt i samlivsspørsmål. Om skolelagsungdom som får «nei» av rektor til å samles i storefri til andakt og bønn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg leser forskning som viser en ungdomsgenerasjon med negative holdninger til religiøse uttrykk i det offentlige rom. Og de TV-dokumentarene som lages om kristne miljøer, fokuserer mest på usunne praksiser, misbruk og brente barn.

Tross mange hindringer klarer de å være lys og salt i sitt land. Hvordan kan vi gjøre det samme i Norge?

Her er noen mulige svar – til meg selv og andre som er opptatt av dette:

1. Gå en runde med deg selv: Er motstanden urimelig, eller har motparten faktisk et poeng? Har jeg oppført meg uklokt eller uttalt meg sleivete og ukjærlig? Motstand kan være et tegn på at man er på rett vei (Matteus 5,10–12), eller tvert om; et tegn på at man bør innrømme feil og justere kurs. Her gjelder det å sortere rett.

Les også
Misjonær i presteklær

2. Ta Jesus på ordet: Elsk dine fiender, velsign dem som forbanner deg, gjør godt mot dem som hater deg, og be for dem som forfølger deg. (Matteus 5,44) Øv deg på å møte verden med vennlighet og varme og avvæpnende godt humør. Kanskje fienden kan bli en venn?

3. Minn gjerne storsamfunnet om at du er en borger som har rettigheter. Jeg synes det er interessant at Paulus gjorde nettopp det – han sang ikke bare lovsanger, men viste flere ganger til at han var romersk borger. (Apostlenes gjerninger 16,37–39 og 22,25–29) Nå som den gang kan dette være et konstruktivt spor.

4. Ikke bruk uforholdsmessig mye tid på å reagere. Sørg for at du har rom til å agere; til å gjøre bra og viktige ting. Jeg må tenke på den gangen da Jesus var trengt inn i et hjørne – eller, det var mye verre: Folk var rasende på ham, og var nær ved å jage ham utfor en skrent.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da bare gikk Jesus vekk fra situasjonen; «han gikk midt gjennom flokken og dro bort.» (Lukas 4,30) Han hadde vel ikke tid til å være der – han hadde et oppdrag å utføre. Snart var han i full gang med å undervise og drive ut onde ånder og helbrede.

5. Ikke la din kristendom reduseres til argumenter i avisspaltene. Vis med livet ditt hva kristendom handler om: Lukk øynene og la Guds ansikt lyse over deg som påskesola i hytteveggen. La Jesus gni sin nådes salve inn i ditt livs sår og sprekker.

Les også
Shopping som bekjennelseshandling

Vær med å bygge gode fellesskap med rom for fjas og alvor, sårbarhet og modning, samfunnsengasjement og himmelhåp. Drikk av kilden i Bibel, bønn og nattverd, og vær en hverdagskristen som virkelig bryr seg om folk.

6. Lær av dem som har mengdetrening i å takle motstand. Som biskop Thomas i Egypt. Alt jeg skriver over er inspirert av ham og medarbeiderne hans. Med utgangspunkt i retreatsenteret Anafora og undervisningssenteret Anastasia går de inn i sin tid. Tross mange hindringer klarer de å være lys og salt i sitt land. Hvordan kan vi gjøre det samme i Norge?