Å finne sammen?

«Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre» (Luk 23, 12). Av en eller annen grunn dukket dette sitatet opp i tanken da jeg leste Vebjørn Selbekks kommentar om at tiden nå er inne for at partiene KrF og Konservativt nå slår seg sammen (Dagens nettutgave 13. september).

Hva en slik fusjon skulle begrunnes med, enn si føre til, er ikke godt å si. Fusjoner er ellers noe Konservativt har lang erfaring med. Selv om partiet i sin nåværende form ble dannet som en bygdeliste på Bømlo i 2011 og meldte seg på i rikspolitikken ved stortingsvalget i 2013, står det også på branntomta til en rekke mikroskopiske partidannelser med historie helt tilbake til 1965. 

Felles for alle disse partidannelsene har vært en dyp mistro til andre partier i sin alminnelighet og KrF i særdeleshet, kombinert med et mantra om at dette partiet ikke var «kristelig nok». Et annet fellestrekk ved disse småpartiene er at de aldri har fått noe gjennomslag i politiske valg. Et tredje er en lang historie med interne stridigheter og inn- og utmeldinger av tillitsvalgte over en lav sko.