Å bestille en annens død

Utryddelse av ufødte barn er en global praksis. Eksempel: Bare i løpet av ett år, i 2008, ble 44 millioner ufødte barn avlivet.

Flere tall å reflektere over: I Norge ble abort provocatus tillatt i 1964, men bare gjennom godkjennelse av en nemnd.

Fra 1964–1974 steg antall avlivninger av ufødt menneskeliv fra 3000 til 15.000 per år. Hvis man regner et gjennomsnitt på 10.000 avlivninger per år i nevnte periode på elleve år, blir summen 110.000.

Jeg antar at gjennomsnittet i årene 1975–1978 var høyere, men om man bruker samme tall også i denne perioden, kan man plusse på 40.000 avsluttede liv.

Nåværende abortlov trådte i kraft 01.12.1978. Fra 1979–2013 (trettifem år), ble det utført 498.753 avlivninger (tall fra SSB/FHI).

I 2014 vil det også bli avlivet rundt 15.000 fostre. Så til sammen, fra 1965 og ut 2014, vil cirka 660.000 barn på vei til fødsel være utryddet.

Det er umulig å vite hvor mange innbyggere i alt Norge har mistet i disse femti årene siden abort ble legalisert, men om man dobler tallet på utførte aborter, vil jeg tro at vi nærmer oss tallet på de som kunne ha blitt deres etterkommere. Ja, Norge kan – i sum – ha tapt to millioner innbyggere, trolig langt flere. Bruk av abortpillen har også avsluttet mange liv.

I Norge brukes i hovedsak to drapsmetoder: Kirurgisk og medisinsk.

Etter uke tolv må avlivningen godkjennes av en nemnd, og (minst) ett av kriteriene i Abortlovens § 2 må være oppfylt, Likevel: « . . . det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon»!

Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (ca. 23 uker), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Denne lovbestemmelsen brytes, men ansvarlige leger går fri. Norge er ingen forbilledlig rettsstat når det gjelder vern av ufødt menneskeliv.

Leger ønsker helst ikke å utføre et abortinngrep før i fosterets femte uke (svangerskapsuke syv), på grunn av komplikasjoner som kan oppstå.

Noen få eksempler om hva som skjer innen og i løpet av fosterets femte uke: Ryggsøyle, ryggmarg, hjerne, hjerte, skjelett og muskler tar form og utvikles. (Alle indre organer utvikles i løpet av de første tolv ukene.) Anlegg til hender og føtter synes.

Hjertet blir ferdig utviklet (begynte å slå allerede i slutten av fosterets tredje uke). Fosteret kan kvitte seg med avfallsstoffer og motta næring fra moren. Barnet kan føle – og reagere – om noen berører morens mage. For flere og utfyllende opplysninger – og bilder, se: www.babyverden.no/Gravid/Uke-for uke – eller andre kilder om barnets utvikling.

Om noen hadde avlivet et dyr, for eksempel en kalv, på utviklingsstadiet «i mors liv», tror jeg ingen ville hatt betenkeligheter med å si: Jeg drepte en kukalv. Eller: Jeg drepte en oksekalv.

Hva gjør man når man avslutter livet til et barn i utviklingsfasen? Jo, man dreper et menneskebarn, men ved å «skjule» fakta med andre formuleringer, forsøker man å innbille seg selv og andre at provosert abort er noe helt annet enn drap – og det ufødte barnet noe helt annet enn et menneske.

Med abortloven forkynnes at ufødte er verdiløse individer inntil tidsgrenser det har behaget regjerende politikere å bestemme. Også dagens bildeteknologi bekrefter galskapen og grusomheten det er å drepe et menneske under utvikling. For: Uansett hvilken metode man bruker, og uansett hva man kaller metodene eller kaller barnet i utviklingsperioden frem til fødsel: Hver gang man utfører en provosert abort, dreper man en gutt eller jente!

Kvinner som har selvbestemt seg frem til valget å bestille avliving, foreldre som har tvunget døtre til å ta abort, eller menn som ikke gidder å ta ansvar for igangsatt liv, ja, disse må gjerne bli sinte eller såret over det jeg har skrevet her; å forårsake emosjonelle uttrykk er småtteri i forhold til å frata et menneske livet.

Så lenge Norge hvert år behandler rundt 15.000 ufødte barn som om de var et forgiftet lem på kvinnens kropp, bør ansvarlige politikere og norske borgere slutte å formidle at Norge er et land hvor menneskerettighetene respekteres og at det norske folk er flinke på kjærlighet. «Kjærlighet» som resulterer i drap, er intet annet enn grusom egoisme.

Kvinner som vanskelig kan gjennomføre et svangerskap på grunn av psykiske problemer og/eller rusavhengighet, og heller ikke er skikket eller frisk nok til ta omsorg for et barn når det er født, bør få vite at de kan motta kyndig hjelp og støtte – og tilbys adopsjon av barnet om ingen i familien kan hjelpe.

Leger bør bli flinkere til å informere om alternativene i stedet for straks å henvise til abort, slik mange leger gjør i dag. Forøvrig bør det offentlige hjelpeapparatet styrkes, slik at foreldre som får et barn som trenger spesiell omsorg må slippe å knegå etatene om støtte.

Ingen unnskyldning er holdbar for å ønske, tillate eller utføre et planlagt drap. Fosteret er ikke en del av kvinnens kropp, slik man ofte hører sagt. Barnet på vei låner morens kropp en tid, men er et eget individ, med egen identitet – eget DNA, eget fingeravtrykk. Det ufødte barnet er et menneske!

Det bør absolutt bli obligatorisk for den abortsøkende kvinnen, og om mulig også for far til barnet, å se bilder av et foster og dets utvikling fra tidspunktet aborten ønskes utført og frem til fødsel, fulgt av fyldig informasjon om utviklingens gang, slik nettstedet nevnt ovenfor gir.

Teknologien med 3–/4-dimensjonale bilder har gjort dette mulig, og jeg er ikke i tvil om at saklig og mer informasjon vil føre til nedgang i aborttallene – inntil en lov som ivaretar ufødte barn vedtas.

Noen få land – Chile, El Salvador, Nicaragua, Malta, Oman og Vatikanet, tillater ikke abort under noen omstendigheter.

Når det er mulig med forbud i andre stater, bør det også være mulig for Norge, et av verdens rikeste land, å ta imot alle barn som unnfanges.