For Gud er alt mulig
«For mennesker er det umulig å komme inn i Riket. Men for Gud er alt mulig. Alt.»
At både Rolf Kjøde og Espen Ottosen tok seg bryet med å svare på mitt flåseri knyttet til livets utgang er jeg svært glad for.
Jeg skal forsøke å svare på og problematisere noen av punktene i svarene deres, og denne gangen skal jeg prøve å holde meg unna metaforenes minefelt (nei, der datt jeg utpå gitt).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Først til Kjøde, som skriver at Rob Bell med sin helveteskritiske bok Love Wins « imponerer svært lite i arbeidet med (Bibel)tekstene og forståelsen av dem». Den påstanden skal få stå uimotsagt.
Tillat meg istedet å påpeke at Kjøde selv gjør en elemetær feil.
Ved å bruke Bibelens mange omtaler av den endelige dommen som et argument mot muligheten for at alle til slutt vil bli frelst, blander han kortene, for ikke å snakke om at han slik konstruerer stråmenn av alle universialister (ps: jeg vil ikke gå så langt som å kalle meg universialist, men ønsker å problematisere klassisk helvetestro).
Det er ikke slik at universialister ikke tror på Dommen. Selvfølgelig skal det holdes dom. Hvordan kan ellers rettferdigheten skje fyllest?
NT flyter over av tekster om den endelige dommen med Jesus som den rettferdige dommer. Jeg gjentar: Rettferdig. Folk skal stå til rette for sine gjerninger. Og straffen skal stå i stil med overtredelsen.
Dommen vil gjøre vondt for oss alle, fordi vi alle er skyldige.
Å rengjøre samvittighet gjør vondt, det har alle som har forsøkt å «come clean» overfor noen man er glad i erfart. Derfor bruker også Paulus metaforen (hjelp!) om gull som renses gjennom ild.
Her kommer tanken om skjærsilden inn, men den er jo for lengst avskaffet blant de reformerte. Universialister tar altså i høyeste grad på alvor oppgjøret med ondskapen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Sammenblandingen av dommen og livets endelige utgang virker å være vanlig i lavkirkelige evangeliske miljøer, noe Kjødes argumenter er et godt eksempel på. Jeg hører gjerne mer om Kjøde faktisk mener dette eller ei.
(Jeg tror forøvrig denne stadige sammenblandingen kan ha å gjøre med avskaffelsen av skjærsilden. Uten renselsen blir ofte Dommen og frelsen blandet sammen til én hendelse).
Det kan også være verdt å merke seg konteksten til de såkalte helvetestekstene i evangeliene.
Jesu trusler om helvetes ild dukker som regel opp i møte med såkalt fariseisme, religiøse lederes overdrevne fokus på ytre gjerninger (for eksempel Matt 23).
Espen Ottosen sier at «Bibelens tekster er så tydelige», og insinuerer i starten av innlegget at jeg muligens mener å vite bedre enn Gud. Nok en stråmann skapt.
Tekstene Ottosen viser til (og vi vet det finnes mange flere i samme gate) er tydelige når de får stå alene, uten korreksjon fra Bibelen selv. Men jeg vet at Ottosen setter helhetlig lesning av Bibelen høyt, og i et slikt lys vil jeg påstå at Bibelen er mer tvetydig enn som så (som i mange andre saker).
Matt 7,21: «Ikke enhver som sier til meg: 'Herre, Herre!' skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.»
Fil 2,10: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Når lærde menn, som for eksempel Willfrid Stinissen og Martin Lønnebo, forfekter troen på en endelig og altomfattende gjenopprettelse, samtidig som andre (og like lærde) ender opp med motsatt konklusjon, tyder det på at Bibelen ikke er som en hvilken som helst bruksanvisning.
Kan vi ikke i det minste enes om dette?
Troen på fortapelsen understøttes av Ottesen med Jesu ord om «den trange port». Og få er de som kommer gjennom den.
Jepp, og la meg legge til: Heller ingen kameler, eller rike, skal komme gjennom nåløyet.
For mennesker er det umulig å komme inn i Riket. Men for Gud er alt mulig. Alt.
