Bibelens to skapelsesfortellinger

Én ting står fast: Gud alene har skapt hele universet, og det er han som oppholder og styrer alt, skriver Tore Lund.

Dis­ku­sjo­nen om hvor­dan vi skal for­stå Bi­be­lens for­tel­ling om hvor­dan Gud skap­te ver­den, fort­set­ter i Dagen. Men hvor­for er det ingen som tar opp pro­ble­met med at Bi­be­len fak­tisk inne­hol­der to helt ulike ska­pel­ses­for­tel­lin­ger?

Den førs­te fin­ner vi i 1. Mos. 1,1-2,4a. Men mel­lom 24b og 2,25 fin­ner vi en helt an­ner­le­des ska­pel­ses­for­tel­ling.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ofte på­stås at for­tel­ling num­mer to ikke er noen ny ska­pel­ses­for­tel­ling, den er bare en nær­me­re ut­grei­ing om en­kel­te de­tal­jer i den førs­te be­ret­nin­gen. Men dette er en kuns­tig bort­for­kla­ring.

For de to for­tel­lin­ge­ne er ikke bare ulike, men de mot­si­ger hver­and­re på en rekke ve­sent­li­ge punk­ter, for ek­sem­pel når det gjel­der rekke­føl­gen av Guds hand­lin­ger.

I førs­te for­tel­ling er men­nes­ket av­slut­nin­gen og høyde­punk­tet på Guds ska­per­verk. Men i for­tel­ling num­mer to er det mot­satt, for her ska­per Gud man­nen før han ska­per alle dy­re­ne - og kvin­nen.

Og her ska­per han ikke ved hjelp av sitt ord, slik han gjør i for­tel­ling num­mer en. Nei, her opp­trer Gud som en skulp­tør, idet han «for­met man­nen av jord fra mar­ken» (2,7).

Men så syn­tes Her­ren synd på Adam: «Det er ikke godt for man­nen å være alene. Jeg vil gi ham en hjel­per som er hans like» (2,18). Så tok Gud jord og for­met alle dy­re­ne på mar­ken og førte hvert av dem fram for Adam, men «man­nen fant ingen hjel­per som var hans like» (2,18).

Gud lot så en dyp søvn komme over Adam, og mens han sov, ope­rer­te Gud ut et av Adams ribben, og av dette ribbe­net bygde han en kvin­ne som han førte bort til man­nen (2,21f.). Dette låter nokså me­nings­løst, for man­nen har ikke færre ribben enn kvin­nen.

Men her kan vi kan­skje vise til at ara­bis­ke menn gjer­ne om­ta­ler som «mitt ribben» den kvin­nen de els­ker, fordi ribbe­net lig­ger rett over man­nens hjer­te. Kan­skje er det en slik fore­stil­ling som lig­ger bak be­ret­nin­gen om kvin­nens ska­pel­se?

La oss se nær­me­re på førs­te ska­pel­ses­for­tel­ling. Noen krist­ne tol­ker ska­pel­sens seks dager bok­sta­ve­lig, det vil si som 24-ti­mers pe­rio­der. De mener at en­hver annen tolk­ning un­der­gra­ver Bi­be­lens sann­het, og de fram­fø­rer de­tal­jer­te vi­ten­ska­pe­li­ge ar­gu­men­ter til for­svar for dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Andre krist­ne mener der­imot at 1. Mose­bok ikke må opp­fat­tes som en bok­sta­ve­lig vi­ten­ska­pe­lig be­skri­vel­se. De hen­vi­ser til at det he­bra­is­ke ordet for «dag» også ble brukt i en vi­de­re for­stand, på samme måte som vi bru­ker ordet i dag (for ek­sem­pel som i nett­opp dette ut­tryk­ket).

I 2. Pet. 3,8 leser vi at «for Her­ren er én dag som tusen år og tusen år som én dag». Eller kan­skje også flere mil­lio­ner år? Fors­ker­ne reg­ner nem­lig med at ver­dens til­bli­vel­se, «the big bang», fant sted for ca. 13,7 mil­li­ar­der år siden.

Men om Gud skap­te hver en­kelt ting for seg, eller om ska­pel­sen har skjedd i form av en sam­men­hen­gen­de ut­vik­ling fra et pri­mi­tivt til et høy­ere ut­vik­let nivå, det må vi over­late til fors­ker­ne å finne ut av.

Og hvis her har fore­gått en ut­vik­ling, så kan vi li­ke­vel trygt av­vise Dar­win lære om «sur­vi­val of the fit­test». For enten dette har skjedd på den ene eller den andre måten, for­ut­set­tes det at alt er styrt av Gud.

Her kan vi vise til den mest kom­pli­ser­te inn­ret­ning vi kjen­ner til i uni­ver­set, nem­lig den men­nes­ke­li­ge hjer­ne. Tror vir­ke­lig noen at denne kom­pli­ser­te data­ma­ski­nen kan være re­sul­ta­tet av en til­fel­dig dar­wi­nis­tisk ut­vik­ling?

Og som av­slut­ning og krone på sitt verk skap­te han men­nes­ket «som et av­bil­de av oss», sier Gud (1,26),

I vir­ke­lig­he­ten be­hø­ver det ikke være noen uover­sti­ge­lig mot­set­ning mel­lom den førs­te ska­pel­ses­be­ret­nin­gen og mo­der­ne vi­ten­skap.

For ek­sem­pel for­tel­les at Gud først skap­te sjø­dy­re­ne og «alt liv som det yrer og kryr av i van­net» (1,21), noe fors­ker­ne er enige i. Men de er ueni­ge i at Gud der­etter skap­te «alle dyr som har vin­ger til å fly med», før han skap­te land­dy­re­ne. De mener at rekke­føl­gen var om­vendt: Først land­dy­re­ne (v.24) og der­etter fug­le­ne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men kan vi vite dette så sik­kert? Det duk­ker sta­dig opp nye opp­da­gel­ser som får vi­ten­ska­pen til å endre opp­fat­ning.

Hvor­for har vi to for­skjel­li­ge ska­pel­ses­for­tel­lin­ger? Dette skyl­des sann­syn­lig­vis at for­tel­lin­ge­ne er blitt til innen to for­skjel­li­ge kul­tur­om­rå­der.

Den førs­te be­ret­nin­gen kan ha sin opp­rin­nel­se i det gamle Me­so­po­ta­mia (nav­net betyr «lan­det mel­lom el­ve­ne»). I de baby­lons­ke land­om­rå­de­ne ødela el­ve­ne Eu­frat og Tig­ris med sine hyp­pi­ge over­svøm­mel­ser ofte både dyr­ket mark og be­byg­de om­rå­der, mens inn­byg­ger­ne strev­de med å bygge dem­nin­ger mot van­net.

Der­for var det også na­tur­lig å tenke at Gud i be­gyn­nel­sen demte opp for jor­dens vann­meng­de slik at her ble plass til både plan­ter, dyr og men­nes­ker (1,9).

Den andre for­tel­lin­gen der­imot synes å ha sin opp­rin­nel­se innen et tørt land­om­rå­de, der vann­man­gel kunne bli et pro­blem (2,5). Men så lot Gud en kilde sprin­ge fram av jor­den og van­net hele mar­ken (2,6). Dette kan tyde på at for­tel­ling num­mer to har sin opp­rin­nel­se et sted innen Ka­naans land­om­rå­de,

Men enten det er slik eller slik, én ting står fast: Gud alene har skapt hele uni­ver­set, og det er han som opp­hol­der og sty­rer alt!

Tore Lund

Pensjonert høgskolelektor

Les også
Tidsrom - test på bibeltroskap?Jon Kvalbein
Les også
Herrens trær og Herrens grevlingSalme 140
Les også
- Ateistene har vært mye smartere enn kirkenKlikk for å endre tekst