KIRKEASYLANTER: Merry Anjala, Dilani og Anonipillai Johnsen Collin er i kirkeasyl i Finnsnes kirke. Foto: Bjørn Olav Hammerstad

18. september 2014

Den dagen fikk vi et nytt navn, kirkeasylanter, et ord vi aldri hadde hørt før. En betegnelse som ble tung å bære gjennom sju år. På denne datoen flyttet vi inn i kirka på Finnsnes. Utlendingspolitiet kom samme natt for å hente oss.

Familien min på tre hadde fått avslag på asylsøknad, men vi torde ikke reise tilbake til Sri Lanka. Vi slet med redsel for retur, usikkerhet rundt hva vi skulle gjøre, søvnløshet og hodepine. Alt ble bare verre og verre.

Advokaten ville anke til Høyesterett. I 2012 opplevde vi å bli satt på flyet til Sri Lanka. Så vi visste at dette kunne skje igjen. Men den gangen fikk vi beskjed i siste liten at vi ikke skulle returneres likevel, og ble hentet ut av flyet av politiet.

Les også
Professor: – Helt uakseptabelt å sende asylfamilie ut

Vi visste at utlendingspolitiet er raske til å hente ut folk som har fått avslag.

Jeg husker veldig godt hvordan jeg opplevde den siste dagen før «fangenskapet» i kirka.

Det var en torsdag. Den uka ble urolig for oss. Vi verken spiste eller sov. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre videre. Vi følte vi svevde mellom liv og død. Vi torde ikke snakke med folk. Vi var våkne om natta og holdt øye med gata utenfor om politiet kom. Hvis de kom, måtte vi få gitt beskjed til noen.

Vi visste at vi ikke fikk tilgang til telefon etter en pågripelse. Vi var mest redd om natta. Pappa sov på en benk utenfor kirka fra mandag til onsdag. Han var livredd. Mor og jeg klarte ikke å sove ute. Det var skikkelig kaldt!

Torsdagskvelden ba pappa oss om å komme og sove i kirka. Jeg var ikke enig med ham, som vanlig. Han var så sliten og stresset og det ble mye argumentering mellom oss. Mamma sto imellom oss, og kunne ikke velge. Hun bare gråt og gråt.

Til slutt sa pappa: «OK. Jeg går til kirka, og dere får gjøre som dere vil.» Så gikk han. Han hadde nøkkel fordi han jobbet på «Kafé Pluss», som er et omsorgstilbud til folk i området. Den ligger i kjelleren under kirka. Dette skjedde mellom kl. 20.30 og 21.00.

Les også
Forsvarstopp med støtte til familie i kirkeasyl

I titida begynte mamma å mase på meg. Hun var redd og gråt. Jeg var sint og irritert. Jeg kunne ikke sove i kirka. Jeg sa: «Gå du, mamma!» Men mamma ga ikke opp. Til slutt ble jeg med. Vi tok med sengetøy og gikk opp i kirka. Da var pappa fornøyd. Men vi sov ikke den natta heller.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg bare gråt og var sint og stilte mange spørsmål: Hvorfor kom vi til Norge, hvorfor måtte vi flytte hele tida, hvorfor måtte jeg leve med denne redselen hele tida, hvorfor kunne vi ikke bli drept under krigen på Sri Lanka, når får vi fred? De kunne ikke svare på det. Alle disse spørsmålene har jeg fortsatt i hodet mitt. Jeg har ikke fått svar enda.

Samme natta, kl. 5.00–5.30, ringte mottakslederen fra asylmottaket på Finnsnes. Hun ringte lenge, men jeg torde ikke svare. Vi ble redde og stresset. Hvorfor ringte hun igjen og igjen? Da tenkte vi at «ja, det skjer noe». Etterpå slo jeg av telefonen min.

Les også
Mener asylanter er offer for regelrytteri

Neste morgen, i åttetida, møtte vi førstemann som kom for å jobbe i kirka. Han ropte: «Halleluja! Er dere i kirka? Å, Halleluja». Han hadde fått beskjed om at politiet lette etter familien Collin. Han syntes det var utrolig at vi hadde valgt akkurat denne natta til å flytte opp i kirka for å sove. Jeg husker godt at han var svært overrasket.

Seinere fikk vi høre at politiet hadde vært i leiligheten vår, men fant ikke oss der. Etterpå dro de til en norsk familie for å se om vi var der. Ingen visste at vi var i kirka. Tenk! En helt utrolig opplevelse. Hadde vi sovet den natta i leiligheten vår, ville vi blitt hentet av politiet. Da lærte jeg en ting. Man må høre på hva sine foreldre sier. (Men ikke alltid.)

Jeg spør stadig Gud om hvorfor dette skjedde. Hvorfor redder Han oss gang på gang?

Og så tenker jeg på hvor god Gud er. Han beskyttet oss to ganger mot utlendingspolitiet. Et mirakel. Jeg spør stadig Gud om hvorfor dette skjedde. Hvorfor redder Han oss gang på gang? Nå har vi vært i kirka i sju år. Jeg sier til ham: «Hvorfor svarer du ikke på min bønn nå? Hva er planen din nå? Hvor lenge må jeg vente?»

De tre siste månedene har vi hatt besøk av mange politikere. De er fra SV, KrF, Ap og H. Jeg har fortalt min historie igjen og igjen. Jeg gruer meg alltid til disse besøkene. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snakket med mediene. Det er tungt å fortelle om og om igjen om alt vi har opplevd.

Det er så mange vanskelige minner. Jeg blir sliten. Det kan være bra å bearbeide vonde ting ved å snakke med noen om det. Men nå er jeg sliten av å gang på gang rippe opp igjen sårene fra krigen og alle skuffelsene i Norge. Det er smertefullt og krevende.

Det er en sorg i livet mitt, og jeg bærer den hele tida med meg. Den ligger der i hjertet mitt.