Ikke tro at IS er enestående

Det er vårt inderlige håp at alle de som tar avstand fra IS overgrep i Irak og Syria, viser det samme engasjementet i forhold til islamisters overgrep mot kristne og andre religiøse grupper andre steder i verden.

Når vi grøsser over Den islamske stats (IS) herjinger, bør vi huske én ting: Slik de terroriserer kristne og andre religiøse minoriteter i Irak og Syria, forfølger islamister minoriteter i mange land.

IS er i en særstilling - og samtidig ikke. De er i en særstilling med sin militære slagkraft og hurtige vekst. I løpet av noen sommermåneder erobret de en rekke byer. De kontrollerer også et større område i Syria. Det er ikke lenger meningsløst å snakke om den islamske «staten».

Det kan også hevdes at de utmerker seg med sin brutalitet. Selv al-Qaida har tatt avstand fra dem, på grunn av den ekstreme voldsbruken. Vold og avskrekking er en tydelig strategi. Og det er ikke bare i Midtøsten de sprer frykt. Sommerens terroralarm sendte et kaldt gufs inn i et ferievarmt Norge. Ifølge Dagbladet var det nettopp terrorister fra IS som var på vei hit.

Samtidig følger IS et sørgelig kjent mønster. Verden gispet da Abu Bakr al-Baghdadis svartkledde menn drev de kristne ut av Mosul og yezidiene ut av Sinjar. I byen Amerli kjempet beleirede turkmenere for livet i to måneder. Amnesty International sier de har bevis på at IS har drevet etnisk rensing mot religiøse minoriteter i Nord-Irak. I en ny rapport hevder Amnesty at rundt 830.000 kristne, shia-muslimer, yezidier, turkmenere og mandeere er drevet vekk fra hjemmene sine.

Men IS er ikke alene om å tvangsfordrive. Vi har friskt i minne hvordan radikale grupper drev kristne på flukt fra Irak etter Saddams fall. Vi har sett det i Syria de siste tre årene. Vi har sett tilsvarende i Somalia, der terrorgruppen al-Shabab står bak nådeløs forfølgelse av kristne. I Nord-Mali måtte kristne flykte i 2012, da islamister grep makten og forbød all annen gudsdyrkelse. I Pakistan har hele landsbyer flere ganger lagt på flukt etter anklager om blasfemi.

Og videre – når IS plyndrer kirker, hjem og butikker og raner flyktninger for alt de har av verdier, er også dette et kjent mønster. Blant annet fra Egypt. Tilhengere av Det muslimske brorskap gjennomførte i fjor sommer en hevnaksjon av historiske dimensjoner mot koptiske kristne. Alt tyder på at aksjonen var planlagt og oppildnet av radikale ledere i moskeene.

IS er heller ikke de første som har gitt minoriteter valget mellom å konvertere eller dø. Eller som krever dødsstraff for konvertitter og vantro, slik vi også ser det i Afghanistan, Iran, Jemen og Saudi-Arabia.

Ifølge Amnesty har IS kidnappet «hundrevis, om ikke tusener» av kvinner og barn fra yezidi-minoriteten. Også mange kristne er kidnappet. IS er ikke de eneste islamistene som kidnapper, voldtar og tvangsgifter unge jenter. Det samme er et kjent problem i land som Pakistan og Egypt, og ikke minst i Nigeria. Det er nå fem måneder siden nærmere 300 jenter ble kidnappet av islamistgruppen Boko Haram i Nigeria. I noen hektiske uker preget de overskriftene. Michelle Obama var bare en av mange som lot seg avbilde med plakater der det sto «Bring jentene våre hjem». Så ble det stille, selv om skolejentene fremdeles er Boko Harams fanger.

Ifølge Åpne Dørers 2014-rapport om forfølgelse av kristne var islamsk ekstremisme en hovedkilde til forfølgelse i 36 av de 50 landene som toppet listen. Forakt for annerledes troende og tenkende er et kjennetegn ved islamismen.

Måtte Den islamske staten bli en vekker. Det er vårt inderlige håp at alle de som tar avstand fra IS overgrep i Irak og Syria, viser det samme engasjementet i forhold til islamisters overgrep mot kristne og andre religiøse grupper andre steder i verden. Slik minoriteter i Irak og Syria lever med frykten hver eneste dag og opplever at deres mest grunnleggende menneskerettigheter krenkes – slik er dagliglivet til mennesker også mange andre steder i den muslimske verden.