Kulturens mas og kirkens svar

Hva skjer om disse unge vi ønsker skal prege kirkens kultur i dag ikke her kjennskap til Guds Ord? Hva skjer når de ikke forstår viktigheten av teologi? Når de hverken kan eller forstår sin egen historie?

Er du som meg og blir lei av jaget i vårt samfunn? At alt må være så effektivt og gå så raskt?

Blir du ikke sliten av at alt skal være så utrolig kult, hipt og perfekt? At man må være “på” hele tiden?

Hvor ofte lengter du etter et sted hvor du kan få fred og ro? Et sted hvor du er akseptert og elsket slik du er? Et sted som ikke krever “ekselens” av deg 24-7?

Helt siden jeg var en liten gutt har det å gå i kirken på julaften vært en fast tradisjon i familien min. Å pynte seg i høytidsklær, høre juleevangeliet lest høyt, synge julesangene og gå gjennom liturgien, er rett og slett en utrolig fin avkobling fra alt stresset og maset som man så lett kan kjenne på.

Det er også noe med det å holde ved en mange hundre år gammel tradisjon som er så utrolig motstrøms, og allikevel har så dypt feste i vår kultur og folkesjel, som gir en viss sjelefred som en ikke finner andre steder.

Det er en tragedie og dypt tap for de unge når våre kirker behandler tradisjon som en dårlig ting. Når de ikke lærer de unge verdien i tradisjonen. Når vi har hastverk med å være “cutting edge” og kule.

Vi har bommet grovt som kristne når vi er så opptatt av å være relevante, at vi kutter oss av fra de historiske båndene som var med å overrekke oss den troen vi i dag nyter velsignelsene av.

Burde ikke kirken idag, framfor å løpe etter kulturen som brenner ut de unge; som bruker opp og spytter ut når du ikke er kul nok; som ikke vil ha deg for hvem du er, men for hva du kan gjør eller framstå som; som produserer flere depressive enn noen gang før i sitt jag etter lykke; som drukner i forsøket på å tilfredsstille selvet og være den beste man kan være; som haster etter den ene erfaringen etter den andre, stadig på søken etter noe som kan gi livet et skinn av verdi; burde ikke kirken være en motpol, framfor en katalysator for dette?

Så mye av kirken i dag virker å være oppslukt med en tro på det ungdommelige. Stadig ser man kristenledere og pastorer, både i pinsekarismatiske og mer tradisjonelle kirker som snakker om å være til for de unge. At man må gi de unge mer plass, mer tillit. Man peker på at de unge forlater kirken og troen fordi, mener man, de ikke finner denne relevant for sine liv. Det oppmuntres til å la de unge bestemme mer, få sette mer sitt preg på møtene og kirkens liv.

Det er noe sant i dette. Kirken må lytte til de unge. Den må tale på en måte som de kan forstå. Den må tale inn i kulturen de unge er en del av. Men det er noe helt annet enn å gjøre kirken om til en ungdomsklubb hvor vi gjør ungdommens kultur til det definerende.

For hva skjer om disse unge vi ønsker skal prege kirkens kultur i dag ikke her kjennskap til Guds Ord? Hva skjer når de ikke forstår viktigheten av teologi? Når de hverken kan eller forstår sin egen historie?

For det er resultatet i mange menigheter og forsamlinger som har vært så opptatt av å lokke på de unge ved bruk av laserlys, røykmaskiner og kul lovsang, at man har forkastet undervisningen av Guds Ord, bønnen, brødsbrytelsen og fellesskapet som springer ut av dette.

Jeg skriver dette ikke ovenfra ned, men som en som selv har erfaringer med dette, har måttet gått en vei, og smertelig erfart hva en slik usunn kultur kan føre til.

Hva om vi for å gå framover igjen, må gå tilbake? Hva om vi i stedet for å stadig snakke den eldre generasjonen ned, og den unge generasjonen opp, begynte å ta bibelsk disippelgjøring på alvor? At de eldre istedet for å trekke seg tilbake, involverte seg med de unge i større grad? Lærte dem misjonshistorie? Lærte dem å be? Lærte dem opp i Guds Ord?

Om det er sant som Bibelen sier, at den beste måten vi kan ivareta de unge, er å lære han den vei han skal gå (Ordspr 22.6), så må det være underforstått at den som lærer den unge selv har gått en vei han kan lære vekk.

La oss derfor, for de unges skyld, slutte å jage etter å være kule og relevante nok (de får nok av dette fra dagens kultur). Det bringer ingenting godt med seg. Istedet, la oss som er voksne, omvende oss, og gi de unge en havn av fred, ro og fasthet, som ikke forandres fra uke til uke, men som er en motvekt mot dagens jag og stress.

Ett eller annet sted må det må det være mulig for oss, unge som eldre, å erfare at vi kan stanse opp og kjenne at Gud er Herren. Og når vi så stanser opp, så ser vi at Han er Gud, høyt opphøyet over folkene, opphøyet på jorden.

Da innser vi at vår Gud er Allhærs Gud, som er med oss. At Han som er Jakobs Gud, også er vår Gud og Han er vår faste borg (parafrase av Sal 46.11-12).