«Gode råd og selvhjelpsforkynnelse»

Det er ikke så vanskelig å finne unge pinsepastorer i Norge, eller unge predikanter i det hele tatt, som sjelden eller aldri tar ordparet lov og evangelium i sin munn på talerstolen.

En av mine arbeidsoppgaver i Dagen er å redigere I fokus-spalten, som står på debattsidene i avisen. I denne spalten uttrykker en rekke skribenter fra en stor bredde av Kristen-Norge noe av det som ligger dem på hjertet. Ofte er det mye interessant og inspirerende som blir formidlet her. Og noen ganger byr den også på overraskelser. Jeg måtte tenke meg litt ekstra om da jeg lesteThor Fremmegårds tekst, som stod på trykk i avisen torsdag. Fremmegård er til daglig rektor ved denNLM-eideFjellheim bibelskole iTromsø. Han sitter iMisjonssambandets hovedstyre, og står trygt og sentralt plassert i organisasjonen.

LES:Sveriges best bevarte hemmelighet

Denne gangen skrev han om en samling for lærere fra nordiske lutherske bibelskoler iSverige midt i juni. De hadde lyttet til flere gode forkynnere, men Fremmegårds høydepunkt var møtet medMagnus Persson. Til daglig er han pastor iUnited-menigheten iMalmø. United-nettverket har forgreininger også iNorge.Christoffer Svartdahl leder menigheten deres iOslo. Den har hittil stått utenfor den norskePinsebevegelsen, men ble innlemmet underLed-konferansen i februar.

Ifølge Fremmegård fortalte Persson om en bibel- og bønnevekkelse som begynte i 2008. De kom til at menighetskulturen de hadde utviklet var både individualistisk, subjektiv, egosentrisk – og ikke disippelgjørende. Jeg siterer videre: «I trang etter å gjøre gudstjenestene relevante, var de markedstilpasset og kommersialisert, og evangeliet var nærmest fraværende. Nå skildret Magnus Persson den tidligere forkynnelsen som gode råd og selvhjelpsforkynnelse i stedet for evangelium med gode nyheter.»

Jeg husker Magnus Persson fra storeNy Generasjon-konferanser i Sverige tidlig på 2000-tallet. Den gangen var han en fremadstormene karismatisk forkynner med forbindelser til trosbevegelsen. Noen år senere møtte jeg ham på en ledersamling i regi av menighetsplanternettverketDawn påGrimerud. Da var United-menigheten i Malmø etablert, men med en ganske annen fremtoning enn den har i dag. Persson kan være røff i kantene, og benyttet seg av en annen terminologi enn den man vanligvis forbinder med pinsepredikanter. Men så har det altså skjedd noe mer. Tidligere i år så jeg et bilde på Instagram hvor Persson forretter – jeg tror vi må bruke det ordet her – en gudstjeneste i United. Rikdommen av klassiske kristne symboler som kors, due, alfa og omega var større enn jeg tror jeg har sett i noen frikirkelig sammenheng før.

Fortsatt ifølge Fremmegård snakket Persson om rikdommen i den reformatoriske arven, om troen alene, skriften alene og nåden alene. Om å forstå forskjellen på lov og evangelium. På vei hjem fra jobb på onsdag lyttet jeg til Perssons preken fra 19. juni. Der snakket han blant annet om at vi stadig må holde frem både loven og evangeliet. Det er ikke så vanskelig å finne unge pinsepastorer i Norge, eller unge predikanter i det hele tatt, som sjelden eller aldri tar ordparet lov og evangelium i sin munn på talerstolen.

På samlingen for bibelskolelærere fremhevet Persson det «rene» evangeliet, og omtalte den kjente svenske predikanten Carl Olof Rosenius’ (1816-1868) skrifter som «Sveriges best bevarte hemmelighet.» Det er ikke vanskelig å forstå at en NLM-er kan applaudere slik tale.

LES OGSÅ:Kult, men litt hult

Magnus Perssons utvikling de siste 10-15 årene er en historie for seg. Det er en ganske interessant historie. Jeg gleder meg over trangen til å bryte ut av kommunikasjonsfellen, hvor det blir så viktig å fremstå moderne og oppdatert at man lar være å betone helt sentrale sider ved kristen tro. Jeg har hørt taler fra kristne predikanter som i og for seg inneholder både visdom og gode råd, men som i det vesentlige like gjerne kunne vært holdt av noen fraHuman-Etisk Forbund.

Hvis vi blir så redde for å være kontroversielle at vi ikke våger å snakke – ofte! – om kristendommens potensielt anstøtelige sider – for eksempel synd og nåde, kors og frelse, da står det dårlig til med oss. Derfor gledet jeg meg over å lese om Thor Fremmegårds opplevelse av at møtet i Sverige hadde fornyet bibelskolelærerne i deres aller viktigste kall, og at Magnus Persson hadde malt Jesus og hans rettferdighet for tilhørerne. Det finnes håp, også i våre dager.