For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold vi publiserer

☀️ SOMMERKAMPANJE 1 krone, ut august Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

Fortsett 👉

Kommentar

ARENDALSUKA: I panelet deltok (fra venstre) Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, Øystein Gjerme, pastor i Salt og leder i Pinsebevegelsen, Frank Rossavik, kommentator i Aftenposten, Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter og medlem av regjeringens ytringsfrihetskommisjon, likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm og Olea Norset fra Studentorganisasjonen.

Derfor må kristne våge å snakke

Publisert Sist oppdatert

I forrige uke fikk jeg lov til å lede en panelsamtale under Arendalsuka hvor spørsmålet var om såkalt «cancel culture» krenker norske idealer. Begrepet cancel culture ble ført kjent i Norge i 2019, og kommer opprinnelig fra USA.

Fenomenet går ut på at hvis noen har «feil» standpunkt i et aktuelt spørsmål, risikerer vedkommende å bli utestengt fra ulike arenaer. For eksempel kan et galleri nekte å la kunstnere slippe til hvis de har bestemte omstridte standpunkter. Eller hele grupper kan risikere å ikke slippe til i den offentlige debatten fordi standpunktene deres ikke blir sett på som stuerene.

Når vi diskuterer ytringsfrihetens kår, er det oftest de juridiske begrensningene som får mest oppmerksomhet. Og det er ikke unaturlig. For når lovgivere innfører juridiske begrensninger på ytringsfriheten, kan konsekvensene bli nokså dramatiske.

Powered by Labrador CMS