Rytmer som bærer livet

I vår karismatiske og lavkirkelige kultur kan dette virke ukjent og lovisk.

Skaperverket går i rytme. Dag og natt. Vinter og vår. Sommer og høst. Eller som hjerterytmen i menneskekroppen.

Gud skapte jorden i en «syvtaktsrytme»; seks på og en av – rytmen som vi mennesker er ment å leve etter. Skapelsesberetningen er historien om Gud som tar kontroll over kaoskreftene og temmer mørket som lå over dypet. Han gjør det med å skape tiden – eller dag og natt. Og så trer han på forunderlig vis selv inn i tiden – eller rytmen han selv har skapt.

Uten rytme i livet gir vi rom for kaoskreftene som ligger latent under overflaten i våre liv. Jeg kjenner at disse kreftene roper – av og til stille, av og til med høy røst. Det skjer som regel når jeg har gått ut av rytmen. Da er løsningen å finne tilbake til rytmen.

I en travel hverdag med familie og barn, reising og arbeid som leder for Ungdom i Oppdrag, har jeg oppdaget at rytme er det som gjør at jeg har det godt med meg selv, med min familie og med Gud. I dette ligger erkjennelsen av at «ånden er villig, men kjødet er svakt».

Fordi jeg selv er et fallent menneske, trenger jeg rytmer som et rammeverk i livet mitt.

Fordi jeg selv er et fallent menneske, trenger jeg rytmer som et rammeverk i livet mitt. Derfor forsøker jeg å be og lese i Bibelen til faste tider, og hvile og arbeide til faste tider. Og bekjenne synd – skrifte – regelmessig.

Slik blir jeg båret av rytme. Og når jeg faller ut av rytmen, er det bare en ting å gjøre; nemlig å slippe det jeg har i hendene, lukke øynene og vente på at rytmen skal overta for kaoskreftene. Slik lar jeg nærværet av Den hellige ånd leve i meg, i kraft av Guds ord og bønn.

Munkefellesskapene lever i rytme. Forenklet sagt består munkelivet av en tredjedel hvile, en tredjedel arbeid og en tredjedel bønn og fordypning.

I noen gamle kristne tradisjoner bruker man sin egen pust for å etterfølge Pauli oppfordring om å be uavbrutt (1 Tess 5,17). Slik lever man i rytme med sin egen pust: Herre Kristus! – på innpust, vær nådig! – på utpust.

I vår karismatiske og lavkirkelige kristenkultur kan slike rytmer virke ukjente, ja nærmest loviske vil noen hevde, hvor det er lett å tenke at dette ikke er kristen frihet. Jeg tenker motsatt. Å være fri er å la seg binde til ham som frigjør.