Pinsekommentar
FORTSETTE: Det er nettopp håpet og fremtidstroen som gjør det mulig å arbeide videre på nye fartøy, selv når man har opplevd forlis, skriver Einar Myreng. Arkivbilde av hvalfangst i Antarktis fra 1946.
Ukjent/NTB
La oss fortsette den gode innsatsen
Min morfar var en av de mange som hadde sin arbeidsplass på sjøen under andre verdenskrig.
Han dro til Sør-Georgia i Antarktis på sin 15. sesong med hvalfangst i 1939. Hjemme i Åsgårdstrand ventet både kona og deres vesle guttebaby. På vei tilbake fra en lang sesong i Sørishavet, ble båten torpedert utenfor Irlands kyst. De overlevende holdt sammen og hjalp hverandre under skipbruddet. Noe annet var utenkelig.
Selv etter en slik hendelse ventet ny båt og ny jobb ute på havet. Det ble harde år, borte fra familien i utrygt farvann. Gjennom lange dager på sjøen fra Antarktis til Newfoundland og Canada, holdt han fast i håpet og tanken på at det fortsatt var behov for ham hjemme.
Morfar snakket lite om denne tiden, men jeg opplevde at han hadde en indre driv og vilje til å leve videre. Det var nok dette som fikk ham gjennom de mest turbulente turene. Hans grunnleggende holdning var «å leve og fortsatt arbeide».
