Kristne bør moralisere mer

Vi har blitt altfor redde for å mene noe om andres livsførsel.

«Det verste jeg vet, er moraliserende kristne. Sånne som vil fortelle meg hvordan jeg skal leve!»

Denne formen for uttalelser har jeg hørt uendelig mange ganger. I kommentarfelt, fra partiledere og mediekommentatorer, ja, også fra prekestolen. Jeg har én ting å si til det: Dere tar feil, Norge behøver flere moraliserende kristne.

Fikk jeg din oppmerksomhet nå? Da har for så vidt overskrift og ingress gjort jobben sin. For du behøver faktisk å reflektere mer over hvorfor moraliserende kristne skulle være spesielt ubehagelig for mennesker.

Er det fordi det oppleves påtrengende og integritetskrenkende å bli påpekt som umoralsk og at det påfører ufortjent skyldfølelse?

Eller er det fordi det er en sunn påpeking av nødvendig oppgradering av ens moralske kvaliteter? Altså at dannelsesidealene ikke harmonerer med faktisk levd liv. Ingen liker å bli formant, men vi behøver det alle sammen.

Moralisering

Ettersom jeg er oppvokst i en tid da loviskhet var en del av kulturen i de fleste menigheter, så kan jeg forstå ubehaget. Hvem vil vel høre at man havner i helvetet på grunn av feil lengde på hår og skjørtekant? Den som gjør det er også på full kollisjon med evangeliet.

Men betyr dette at kristne derfor ikke skal ha meninger om moral? At vi ikke kan delta i offentlig ordskifte om seksualitet, abort, alkohol eller barneoppdragelse?

Sannheten, om vi er ærlige, er at vi alle moraliserer. Jeg kjenner ingen som ikke gjør moralske vurderinger av sin omgivelse. Alle graderer vi hverandre på en eller annen skala over forbilder og dårlige rollemodeller. Det er nemlig ikke alle vi ønsker å ha som kollega, sjef eller pastor.

Vi har fått ord som flyskam, bilskam og kjøttskam, så moralisering er i høyeste grad en del av også den sekulære norske kulturen.

I skolen er dannelse blitt et kjernebegrep. Det offentlige Norge skal nå heve den norske moralen til nye høyder.

Moralisering er altså på ingen som helst måte gått av moten, men kristne skal helst ikke delta i den valsen.

 Det dagens anti-moralister ikke har forstått, er at etikk tilhører kjernen i kristendommen.

Etisk debatt

Uten moralske ideal som rød tråd i forkynnelsen, så fins det heller ikke behov for frelse, og det fins heller ingen disippelgjøring.

Paulus, han som mer enn noen betoner nåden og tro som frelsende, og gjerninger som en umulig frelsesvei, han er det som også sier: «Drikk dere ikke fulle av vin.» Med andre ord; den troen som frelser, har også som mål å hjelpe oss til å beseire kjøttet og bli bedre mennesker. Ikke for å bli frelst, men fordi vi er blitt det.

Jeg ønsker altså mer moralisme, i betydningen; flere som bryr seg om hvordan vi lever våre liv. Hvorfor? Jo, fordi det er fundamentet og selve limet i fellesskapet at vi lærer hverandre å oppføre oss.

Et samfunn der man ikke bryr seg om sine brødres livsvalg, er et dårlig samfunn. Et samfunn der man ikke lenger får påpeke at en livsførsel er bedre enn en annen, altså et samfunn uten etisk debatt, det samfunnet ønsker ikke jeg å leve i.

Skal vi være salt i denne verden, må vi også våge å sette preg på den.

Peke på rett og galt

Det er faktisk noe sunt i å påpeke flisen i sin bror øye, og skulle det vise seg at han påpeker bjelken i din, så bør vår kultur heie fram dette.

For mange år siden sto jeg frustrert og samtalte med en kollega. Jeg hadde hatt en usedvanlig urolig åttendeklasse. Og jeg var lei av å enda en gang oppleve at lærerjobben var blitt forvandlet til en politioppgave med triangeldrama og kids som ikke vet å oppføre seg.

Reaksjonen fra min ikke-troende kollega traff meg midt i hjertet: «Jeg elsker å fortelle unge gutter og jenter hvordan de bør oppføre seg. Tenk for et privilegium det er å få hjelpe et annet menneske til å bli en hyggeligere utgave av seg selv.»

Vi lever altså i en kultur som helst vil at vi kristne holder våre meninger for oss selv, ja, som ser på kristen moralforkynnelse som skadelig. Til alt dette vil jeg oppmuntre dere alle:

Vi bør løfte fram etiske idealer og kristne dyder som vår hovedoppgave igjen. For skal vi være salt i denne verden, må vi også våge å sette preg på den, både gjennom å være forbilder og gjennom å peke på hva som er rett og hva som er galt.