Kirken som mister seg selv

Vi lever i en merkelig tid. En tid hvor kraften i evangeliet byttes ut med en tidsriktig, liberal og kraftløs kristendom.

I denne kristendommen brukes ikke lenger begreper som synd og fortapelse. Det er en kristendom uten omvendelse og uten mirakler.

En kristendom der man bytter ut evangeliet med en akademisk religionsvitenskapelig postmoderne kulturkristendom. En kristendom med mye plass til denne verdens tenkning, men lite plass for Guds nærvær og tro på Gud.

Vi velger å tie

Vi toner ned tungetale, bønn for syke, ettermøter, evangelisering og forkynnelse om tro på en allmektig nærværende Gud. Frykten for offentlig debatt, redselen for at noen skal ta anstøt og for å bli stemplet som mørkemenn, homofobe og gammeldagse gjør at vi velger å tie eller endre vårt budskap til å bli mer stuerent.

Bibelen er nemlig ikke uklar når det gjelder likekjønnet seksualitet.

Det er lett å forstå hvorfor. Det er jo vi som er målgruppen for lovendringer om for eksempel homoterapi. Når abort diskuteres, så er det vi som er de slemme. Selv de mest moderne delene av våre menigheter har blitt gjort til offentlige eksempler på sekterisme og usunnhet. Orker vi virkelig en runde til med debatt?

I takt med tiden

Det er med dette som bakteppe, at denne sommeren ble innledet med enda en debatt om homoseksualitet. Og målet er at vi skal komme i takt med tiden, og legge til side etikken fra antikken (altså Bibelens etikk).

Kristen samlivsetikk skal reduseres til et fokus på allmenne prinsipper for trofasthet, og med det skal man åpne for likekjønnede ekteskap også blant pinsevenner.

Men den som tenker slik, bommer. Kjernen i et kristent ekteskap er pakten med Gud, ikke allmenne råd om god kommunikasjon. Et kristent ekteskap handler om en Gud som sammenføyer.

Når jeg står foran to som skal vies i en kirke, da representerer jeg ikke lenger meg selv, men Gud. Det er Guds velsignelse og ja til ekteskapet som prester og pastorer skal forkynne, og det kan man bare gi om Gud faktisk ønsker å velsigne. Hva jeg personlig skulle mene om dette, er faktisk helt irrelevant. Like irrelevant som postmannens syn på brevene han leverer.

Det handler om hva Guds vilje er

Det er grunnen til at en klassisk evangelisk kristen ber om kapittel og vers. Spørsmålet handler jo ikke om hva jeg føler, spørsmålet handler om hva Guds vilje er. Den viljen, som Paulus i Romerbrevet 12 kaller god, det som behager Gud og som er en fullkommen vilje. Det er denne viljen som han løfter fram etter å ha advart oss alle mot å skikke oss lik denne verden.

Bibelen er nemlig ikke uklar når det gjelder likekjønnet seksualitet. Det vet alle som har lest Romerbrevet. Det er her vi nærmer oss alvoret i den agendaen som kjøres mot oss.

Spørsmålet handler egentlig ikke om samliv, men om hvilken Gud vi tror på og om Bibelen fortsatt skal være vår rettesnor. 

Den som ønsker liberalisering må skyve Bibelens autoritet til side for å gi en oppdatert politisk korrekt etikk bedre plass. Men den som gjør det, har startet en vandring bort fra den kristne troen.

Avkristning fra innsiden

Om Bibelens budskap om homoseksualitet ikke lenger er opprinnelig, hva da med oppstandelsen? Å liberalisere etikken innebærer nemlig også en avkristning av alle andre kristne dogmer.

Om man likevel ønsker å beholde et skinn av bibeltroskap og evangelisk etikett, så går veien gjennom å forvanske budskapet. Med hjelp av lange, «dype» samtaler skal vi alle kunne føle oss fram til en bedre og mer oppdatert lære om Gud.

Dette kan låte tolerant og sympatisk, men er en postmoderne effektiv metode for relativisering og avkristning. Den har ett skinn av intellektuell kristendom, men egentlig koker det ned til ett prinsipp: føles det rett?

Problemet forblir det samme. Om man relativiserer Bibelens budskap og gjør det til en individuell smak og behag teologi, da relativiserer vi også alt det andre i Bibelen. På denne måten avkristnes vi fra innsiden.

La Gud få større plass

Jeg tror på en annen vei: Troens vei. Teologi må skrives av tro, og ha som mål å skape tro. Vi må la Gud få enda større plass. Om vi tror på en allmektig Gud, som elsker oss, da må vi også våge å tro på at oppstandelseskraften kan forvandle oss i dag.

Når vi leser Bibelen, da må vi lese det med troens øyne. Vi må forvente at Gud taler til oss gjennom sitt ord.

Bare den kirken som våger å tale hele evangeliet, er i stand til å formidle kraften i evangeliet.

Det er det dagens mennesker behøver, akkurat som de gjorde det på apostlenes tid.