UREDD: – Jeg går ikke av veien for å snakke om temaer som en del andre kan skygge unna fordi det er for krevende og vanskelig, sier stortingsrepresentant Kjersti Toppe. Foto: Herman Frantzen

Ikke redd for å stå alene

Årets vinner av Livsvernprisen, Kjersti Toppe (53), skygger ikke unna krevende politiske temaer. Heller ikke når de andre i partiet er uenige med henne.

Det finnes krutt under seksbarnsmamma Kjersti Toppes (53) forsiktige og vennlige framtoning.

Første nestleder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget og folkevalgt for Senterpartiet (Sp), har akkurat smilt pent til fotografen. Nå glemmer hun hemningene, og blir intens i stemmen. Det er den vonde virkeligheten bak høye aborttall i Norge som får blodet til å bruse i Toppes årer.

Som lege møtte hun dem som satt fortvilet på kontoret hennes og som hadde blitt presset av barnefar eller familie til å velge bort sitt eget barn. Nå ser hun dem som stortingsrepresentant.

Selve utdelingen av Livsvernprisen skulle etter planen skjedd 10. juni, men på grunn av korona-restriksjoner har organisasjonen Menneskeverd utsatt markeringen på ubestemt tid.

Min likestillingskamp

For rundt 30 år siden møtte en kvinne opp på Toppes legekontor. Kvinnen fortalte at hun hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

Årsaken var, ifølge Toppe, at hun hadde blitt presset av barnefaren, som hadde blitt rasende over graviditeten. En måned etter at hun hadde gjennomført aborten, var hun så ulykkelig at hun ikke ønsket å leve lenger.

– Dette er hverdag, men vi liker ikke å snakke om det. Det høres så enkelt ut at kvinnen skal ha rett til å bestemme selv hva som er best. Men virkeligheten for mange kan være at presset rundt den gravide kvinnen er stort, sier en engasjert Toppe.

Hun har en klar mening om hvordan de nærmeste bør oppføre seg.

– Jeg pleier å si at hvis man virkelig er imot abort, så må familiene rundt stille opp og sørge for at moren får full støtte når hun velger å få barnet.

– Dette er min likestillingskamp, å snakke om å støtte kvinner som kommer i en slik umulig situasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Livsvernprisen

Kjersti Toppe har av organisasjonen Menneskeverd blitt utnevnt til å motta Livsvernprisen 2021 for hennes langvarige og respektfulle engasjement for menneskets verdi i alle faser av livet og for hennes evne til å forankre aktuelle politiske saker i langsiktige og prinsipielle linjer.

Prisutdelingen er planlagt 10. juni, om ikke korona-situasjonen setter en stopper for arrangementet.

Livsvernprisen deles ut årlig til personer, institusjoner eller organisasjoner som har bidratt til å verne om menneskeverdet og å skape håp og livsmot hos mennesker i sårbare faser knyttet til begynnelsen eller slutten av livet.

I begrunnelsen for valget av Toppe heter det blant annet: «I en rekke debatter som omhandler menneskets verdi i livets yttergrenser, har Toppe – som selv er lege – holdt fram de etisk vanskelige spørsmålene på en forbilledlig måte, og på denne måten vernet om ethvert menneskes ukrenkelige verdi».

Bedehus-oppvekst

Det var ikke så mye i barndommen som skulle tilsi at Kjersti Toppe skulle ende i politikken. Hun er født og oppvokst på en gård i Åsane utenfor Bergen, i et lite lokalsamfunn der bedehus, skole og korps var det barndommen handlet om.

– Jeg vokste opp med bedehuset som en naturlig del av hverdagen. Jeg gikk på søndagsskole, barnekor og ungdomsmiljø. Moren og bestemoren min var aktive misjonskvinner og min bror er med i menighetsrådet hjemme fremdeles.

Nestleder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget er derfor tydelig på at hun har en sterk forankring i kirken og disse misjonsmiljøene. Derfra kom også verdiene om å se på menneskelivet som noe verdifullt, i alle sine fasetter.

– Jeg er ikke aktiv i noe miljø i kirken i dag. Til det er hverdagen for travel, men jeg bærer det med meg. Det er en del av meg, så naturlig at jeg nesten ikke tenker på det.

Andre tenker tydeligvis på det, for hun har blitt invitert som taler både under 17. mai-gudstjenester og i kirker her og der for å holde innlegg. Da er hun på hjemmebane.

Erik Bye avgjorde valget

Helt uten politisk påvirkning fra oppveksten er ikke Toppe. Hun hadde en politisk aktiv Sp-far. Selv om hun hevder at det var tilfeldigheter som førte henne inn i politikken, var nok politiske debatter rundt kjøkkenbordet i barndomshjemmet med og vekket noe. Den politiske karrieren begynte i kommunestyret.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg ble headhuntet til Senterpartiet i Bergen. Hvis ikke de hadde ringt og spurt, hadde jeg aldri vært politisk aktiv i dag, mener Toppe avgjort.

– Noen utdanner seg til å bli politiker, men jeg er ikke definitivt ikke en av dem. Likevel det ga politikerrollen mersmak. I 2003 ble jeg spurt om å stille som toppkandidat i Bergen. Jeg sa egentlig nei, med fem små barn på det tidspunktet, i alderen null til ti år, og mer enn nok å drive med. Av alle ting skulle en uttalelse av Erik Bye bli utslagsgivende, ler hun.

– Erik Bye?

– Ja, jeg leste et portrettintervju med ham i Bergens Tidende. Der sa han blant annet: «Så lenge du ikke er død så må du la deg engasjere!» Da slo det ned i meg at det var nesten frekt å si nei til en slik mulighet til å påvirke samfunnet. Erik Bye visste nok ikke hva hans ord betydde den gangen.

Siden 2009 har Toppe sittet på Stortinget for Sp.

Verdispørsmål er sentrale

– Hvorfor Senterpartiet?

– Jeg vokste opp med det, og for meg har det vært naturlig å engasjere seg i denne politikken. Jeg har hatt med saker å gjøre som jeg er personlig engasjert i, og da er det mye man kan gjøre. Da tenker jeg på saker som berører mitt grunnleggende verdisyn. Verdier som har blitt formet hos meg gjennom oppvekst og de miljøene jeg har vært med i. Politiske er verdispørsmål en veldig viktig og sentral del av det politiske engasjementet. Det handler om at samfunnet ikke skal diskriminere noen, men utøve respekt for alle. Dette står sentralt både i samfunnssyn og politiske verdier i Sp, synes jeg.

Den ytre sett så beskjedne vestlandskvinnen er ikke til å spøke med når hun skal snakke menneskeverdets sak.

– Jobber du ikke mye i motvind som verdipolitiker, i et samfunn som ser ut til å tape skanse for skanse når det gjelder å beskytte livets ukrenkelighet?

BEKYMRET: – Det gjør noe med oss hvis alt som er annerledes ikke skal være med videre, sier Kjersti Toppe. Foto: Herman Frantzen

Ikke redd for storm

– Jo, på en del områder opplever jeg nok at jeg står i en storm. Jeg går ikke av veien for å snakke om temaer som en del andre kan skygge unna fordi det er for krevende og vanskelig. Jeg har stått alene i en god del saker. Jeg mener at jeg må stå opp for det jeg mener, også i de tilfellene jeg ikke har partiet med meg. Når det er sagt, så har Senterpartiet gode verdier og program når det gjelder alle saker vi snakker om nå; bioteknologi, abort, aktiv dødshjelp osv.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så lenge Toppe er trygg på saken og har noen der ute som hun vet hun er en stemme for, så er hun ikke så redd for stå alene.

– Noen må snakke om disse temaene. Noen må stå opp for verdisaker, fordi det er viktig for mange og for hvordan samfunnet vårt blir i fremtiden.

– Tar det ikke på å stå støtt i slike stormkast?

– På den ene siden ja, på den andre siden har det aldri vært en byrde for meg. Det er et privilegium å sitte i posisjon og kunne påvirke nasjonal politikk.

Betydningen av menneskets egenverdi fikk hun meg seg allerede som ung jente og oppveksten tett på en bestemor med demens.

Bestemor med demens

– Jeg vokste opp i samme hus som bestemor. Hun hadde demens, og jeg så på nært hold hvordan sykdommen forandret henne, men også hvordan den forandret hvordan folk så på henne og behandlet henne. Etter hvert kom hun på sykehjem.

– Vi var ofte på besøk. Da hendte det at vi fant bestemor bundet til en stol, slik at hun ikke klarte å reise seg. Det var fryktelig å oppleve, minnes Kjersti.

Familien var integrert og aktive i det kristne miljøet i lokalsamfunnet

– Jeg var bare en liten jente den gangen, men det har gjort meg lite tolerant mot fordømmende holdninger overfor mennesker med sykdommer og funksjonsnedsettelser. Ofte forholder en seg til diagnoser og ikke mennesket bak, påpeker Toppe.

– Jeg kom nært innpå min bestemor, og det var en naturlig del av oppveksten å ta seg av henne. En trist sykdom, helt sant! Hvordan vi kan bevare verdigheten hos de med demens og andre med lignende sykdommer? Dette har engasjert meg. Saken kan også overfører til andre grupper mennesker. Jeg kjemper for menneskets egenverdi uavhengig av lyte.

Kjersti var glødende motstander av endringene i bioteknologiloven som ble vedtatt i fjor sommer. Hun trekker spesielt fram rutinemessig tidlig ultralyd og tilbud om NIPT-test til alle gravide, som hun mener er feil bruk av helsevesenets ressurser.

– Vi lærer opp en hel befolkning til uhelse – til å benytte seg av alle mulige undersøkelser for å være på den sikre siden. Det er ikke rart vi får en overbehandling i helsevesenet.

Jakter på diagnoser

Dessuten er Toppe bekymret for et samfunn som ved tidlig ultralyd, nærmest jakter på enkelte diagnoser som har blitt legitimt for samfunnet å fjerne.

– Hva skjer med et samfunn der man lovpriser det perfekte?

– Det gjør noe med oss hvis alt som er annerledes ikke skal være med videre. En perfeksjonering av samfunnet vil påvirke holdninger og kultur, flytte grensene for toleranse og hvilke verdier vi setter på mennesker. Når forståelsen av annerledeshet blir stadig trangere, hva skjer da, spør Toppe.

– Vi vet jo at det nesten ikke fødes barn med Downs syndrom i de landene som tilbyr fosterdiagnostikk på et tidlig stadium. Mennesker med Downs syndrom har ulike funksjonsnivå, men det er på ingen måte en diagnose som er uforenlig med liv, sier hun. Hva blir den neste defekten vi skal reservere oss imot? Sukkersyke? Med DNA kan man nå få full analyse. Teknikkene er jo der, men hva med etikken?

Toppe er klar på at det allerede har gått altfor langt.

Samfunnets krav til perfekthet har ingen ting med det virkelige livet å gjøre.

Umulige idealer

– Generelt vokser unge i dag opp med større press på å være frisk, prestere mer, og med mindre forståelse for at livet er ikke perfekt. De høye kravene at til perfekthet har ingenting med livet slik det egentlig er å gjøre, for slike idealer er umulige å oppnå. Å vokse opp med et slikt press virker negativt på psyken og livet.

Hun vet hva hun snakker om, med seks barn på mellom 16 og 28 år i dag.

– Jeg har jo sett det negative i at alle barn blir målt og vurdert, ler Toppe, – jeg har vært bevisst på at vi må ha en lav takhøyde når det gjelder å ikke være «som forventet» og kanskje litt annerledes. Jeg pleier å si at «alle barn skal være gjennomsnittet, og ingen skal skape gjennomsnittet». Jeg har lært av erfaring. Normaliseringsbegrepet er så snevert at mye av det som er helt normalt, snart vil kunne få en diagnose og bli sykeliggjort.

Toppe presiserer at selvsagt skal barn og voksne få riktig diagnose ved sykdom.

– Det har jeg stor respekt for. Samtidig må vi passe oss for å sykeliggjøre normale ting, sier Kjersti Toppe.

– Har du inntrykk av at SVs radikale abortgrense-forslag på 22 uker fikk folk til å bråvåkne?

– Ja, jeg tror mange våknet. Sånn sett var det «bra» at forslaget var så ekstremt. Mange forsto at «dette går for langt», og syntes det var fryktelig at et parti potensielt kan komme til å sitte i regjering snart, kan stå for noe sånt.

Spørsmålet om å åpne for at abort kan skje helt fram til levedyktig alder, og at kvinnen alene skal få bestemme reguleringen rundt dette, engasjerer nestlederen i Helse- og Omsorgskomiteen på Stortinget. Selvfølgelig i forhold til fosterets vern, men også når det gjelder kvinnens vern og rettigheter.

Kvinnen står alene

– Hvis en går for bort fra nemnd, fordi man mener at kvinnen alene vet best, er vi nødt til å få inn en annen regulering som ivaretar både fosterets rettsvern, men også kvinnens. Kvinnen kan da i noen tilfeller bli stående i en fryktelig valgsituasjon alene, der barnefar og pårørende presser indirekte eller direkte på for at hun skal ta abort, og der hun må ta valget uten å kunne vise til noen andre enn seg selv. Det er i virkelighetens verden ikke en sjelden situasjon. Hvilket vern har kvinnen da?

Toppe har fortsatt noen timers jobb å gjøre på det korona-slunkne kontoret i Stortinget i Oslo, før hun vender nesa nok en gang hjem til familie-kohorten i Åsane for å feire langhelg og pinse. Kanskje får hun tid til å gå seg en fjelltur, eller strikke litt. Og ta seg av et stykk hund, katt og kaniner.

– Det er mitt alibi for at jeg aldri ble dyrlege, noe jeg drømte om i barndommen, smiler Kjersti Toppe.

Hun er sjelden arbeidsledig, verken hjemme eller på jobb. Men trives med livet.

– Da barna var små, var det skikkelig travelt. Vi følte at vi ikke hadde hender nok til å ta tak i alt. Nå som de er eldre, oppleves det ikke som om vi er så mange. Vi bestemte aldri at vi skulle ha mange barn, men det ble sånn, og det er vi glad for, smiler Toppe.

– Barna kranglet mye da de var små, men nå har de mye glede av hverandre, og lærer mye av hverandre, sier Toppe, og gleder seg til snart å vende nesa vestover.

– Det eneste som må ofres er tid til å pleie gode vennskap. Jeg har mye å ta igjen å den fronten!

Til informasjon: Journalist Anne Gustavsen satt i Menneskeverds styre fram til 2019).