I menigheten er det plass til alle
Du trenger ikke gjøre deg fortjent for å være en del av kristi kropp.
For mange år siden, da jeg var 12–13 år, skulle jeg for første gang sitte på med en kamerat som hadde fått seg motorsykkel. Jeg gledet meg stort, og hadde ordnet meg både hjelm og hansker. Vi kjørte spent av sted med vinden susende rundt oss og lyden av en 100-kubikks Yamaha dirrende i kroppen. Det er få ting som gir en så stor frihetsfølelse!
Det gikk fint så lenge vi kjørte på noenlunde rette strekninger. Etter hvert ble det mer svingete, og det var da problemene begynte. Mens kameraten min, som kjørte sykkelen, lente seg over mot høyre i høyresvingen, jobbet jeg med å sitte rett og å ikke lene meg over. Han ropte til meg at jeg måtte følge sykkelens bevegelse og retning, for hvis ikke kunne det gå riktig galt.
Jeg skjønte heldigvis raskt at jeg måtte følge instruksene hans og fulgte motorsykkelens bevegelse sammen med ham. Følelsen av å nærme seg asfalten når vi la oss over, var både skremmende og spennende, men tyngde og sentrifugalkraft virket uten at vi måtte ha fokus på det.
