Hjemmekirken
Arbeidslivet forandres, og det vil også kirken. Det er lite sannsynlig at alt blir som før pandemien.
For oss mennesker er det vrient å spå framtiden. Det er vanskelig nok å forstå vår egen tid. I disse dager er det mange som spår om framtidens arbeidsliv. Etter et år med hjemmekontor synes ekspertene å være enige om at vi går inn i en mer fleksibel tid.
De neste årene skal vi kontorrotter veksle mellom hjemmekontor, hyttekontor og ordinært kontor. Muligens blir ikke det ordinære kontoret så ordinært lenger heller. Noen forskere snakker om «samhandlingsarenaer for møter og workshops». Det høres jo fint ut.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Veldig mange påpeker det opplagte: Mennesker søker sosiale fellesskap. Derfor blir det ikke «pandemi-arbeidsliv» de neste ti årene.
Men vi vil også ha frihet. Det vil neppe være mulig å få tak i kompetent personell de neste årene hvis de skal måtte binde seg til å være på sin kontorplass mellom 8 og 16 hver eneste hverdag, hele året.
Hva betyr dette for andre områder av samfunnet og av livet? Jeg gleder meg til å møte opp i Sannergata 12 så snart som mulig, for å komme meg på første fysiske gudstjeneste på svært lenge. Men jeg har også fått litt andre vaner det siste året. Vi har hatt bibelgruppe på Teams, junior har fulgt ungdomsmøtene til Hillsong i Australia og de minste må bare se søndagsskolen som en kirke i Stockholm produserer.
Kirken må også tilpasse seg en ny hverdag. Kanskje er dette starten på andre typer menigheter? Kanskje er streaming av alle gudstjenester kommet for å bli? Jeg vet ikke. Men jeg tror vi alle bør starte arbeidet med å lytte, forstå og omstille seg.
Vi må ihvertfall ikke møte dette med nostalgiske ideer om hva en kirke er. Da vil det ikke være mulig å få tak i nye mennesker.
