Pinsekommentar
HOMMERSÅK: Fra aksjonen «Del en juleglede» i Betel, Hommersåk, der de deler ut julegaver og matkasser til folk i bygda som trenger litt ekstra i julen. F.v. Sigve Juliussen, Margunn Hetland Salte, Kathe Elin Idland og Leif Sigurd Bjørheim.
Sigmund T. Kristoffersen
Fri – villig – het
Jeg startet karrieren som frivillig som 13-åring med å lede «Minior'n» i menigheten jeg vokste opp i. Det har jeg aldri angret på. I 2022 skal vi feire frivilligheten i Norge.
F-rivillighetens år sparkes i gang på ordentlig om noen dager. Åpningen ble markert behørig 5. desember i Oslo rådhus, blant annet med hilsen fra kronprins Haakon. Kronprinsen er årets høye beskytter. Frivilligheten trenger en feiring. Særlig nå etter alle disse månedene med koronapandemi.
R-iktignok tror jeg ikke de som er engasjert på frivillig basis gjør det for å feires, men for at det gir mening. Frivilligheten utgjør også en stor verdi i samfunnet, som kronprinsen fastslo: «Frivilligheten er en kraft i det norske samfunnet som vi ikke hadde klart oss uten. Det er gjort beregninger for å forsøke å anslå verdien av den frivillige innsatsen. Anslaget lyder på 142.000 årsverk til en verdi av 78 milliarder kroner. Årlig. Men hva er det egentlig verdt at noen står opp tidlig en søndag for å bake kake til en fotballkamp i øsregn? Hva er verdien av å inkludere nykommere i nærmiljøet, av å merke turstier?»
I-kke for å glemme alle som i disse dager lager matkasser til trengende i sitt lokalmiljø for at julefeiringen skal bli god. Som i Betel, Hommersåk (se bilder). Hva med alle som leder speidergrupper år etter år? Alle som vasker menighetslokalet på kveldstid. Alle som øver, spiller og synger i lovsangen timevis hver søndag. Alle som tropper opp tidlig på søndager for å forberede barnekirken.
