Forkynn evangeliet – nødvendigvis med ord

Frans av Assisi (1182 – 1226) er en av kirkehistoriens største helter.

Frans var sønn av en rik italiensk handelsmann. Som ung mann havnet han i fangenskap etter å ha kjempet i en krig, hvor han ble alvorlig syk. I sin rekonvalesensperiode opplevde han Gud tale tre ord til ham: «Gjenoppbygg min kirke!» Dette resulterte i at den unge Frans solgte alt han eide og ga det bort til fattige.

Helt til vår tid har mennesker fulgt i tiggermunkens fotspor og tatt seg av de syke og fattige rundt seg.

Et kjent sitat

Det er ikke mange sitater eller overleverte skriftlige kilder som stammer fra Frans selv. Det kanskje mest kjent er «Forkynn evangeliet. Om nødvendig; bruk ord!».

Dette har blitt sitert i utallige prekener og henger i glass og ramme i hus over hele verden, som et motto for kristen livsførsel. Mer enn forkynnelsen, framhever sitatet viktigheten av kristelige gjerninger som diakoni og tilstedeværelse.

Selv om mye fint kan sies om dette sitatet, kan anvendelsen i mange tilfeller bære galt av sted.

For det første; det er lite historisk grunnlag for å hevde at dette sitatet faktisk stammer fra Frans selv.

For det andre er jeg ikke sikker på om Frans ville stått inne for den polariseringen sitatet fører til mellom gode gjerninger og tilstedeværelse på den ene siden og forkynnelse på den andre siden.

Være vitner

Hvordan anvender vi sitatet? Dessverre blir det brukt som et indirekte argument mot evangelisering og forkynnelse. Dette knyttes gjerne opp til misjonsbefalingen i Apg 1,8, som sier at vi skal være Jesu vitner i både Jerusalem, Judea, Samaria og like til jordens ender.

I denne misjonsbefalingen pekes det ofte på at vi skal være. Dermed tenker man at tydelig kristen tilstedeværelse og gode gjerninger skal være nok for at mennesker skal få se Jesus og komme til tro. Dessverre kan dette føre galt av sted.

Jo, selvfølgelig skal vi være kristne. Men hva skal vi være? Lukas sier vi skal være vitner.

Hva er et vitne? Det greske ordet som blir brukt i bibelteksten er martyrs. Dette begrepet ble blant annet benyttet i juridiske sammenhenger, gjerne i en rettssak, hvor noen skulle vitne om noe som hadde skjedd.

Dersom jeg skulle vitne i en rettssak, ville det være en smule naivt å tro at mitt blotte nærvær i rettssalen skulle tale til anklagedes fordel.

Det er nok riktig at min framtoning i en rettssak vil kunne gi vitnesbyrdet troverdighet, men det vil i utgangspunktet bare underbygge mitt vitnesbyrd, ikke i seg selv tale den anklagedes sak.

Å være et vitne knyttes dermed direkte til bruk av ord.

Martyr betyr vitne

De som drepes for sin tros skyld kalles nettopp martyrer, som er det samme ordet på gresk som vitne.

I Apg 6 og 7 beskrives mordet på Stefanus, den første martyren. I denne beretningen ser vi tydelig at Stefanus drepes for ordene han framfører for den frådende folkemassen.

Det var ikke livsførselen eller tilstedeværelsen som først og fremst provoserte jødene. Det var ordene Stefanus tok i sin munn, som gjorde dem rasende. Utsagnet om at Stefanus så Jesus stå ved Faderens side i himmelen fikk de første steinene til å suse gjennom luften.

Det er ordene som skaper tro i menneskers liv.

Ord skaper tro

Forkynnelse kan i sitt vesen ikke løsrives fra ord. Det er ordene som skaper tro i menneskers liv.

Tilstedeværelse og rett livsførsel gir troverdighet til ordene vi forkynner, men dette kan aldri erstatte verbal formidling av Guds ord. Dersom vi tenker det, øver vi vold på Frans av Assisis visjon om å gjenoppbygge Guds menighet.

Ved å polarisere bruken av ord i forkynnelsen på den ene siden, med tilstedeværelse og diakonia på den andre siden, kan vi komme galt ut. Begge deler er nødvendig for å formidle Kristus.

Arven fra Frans av Assisi viser oss nettopp dette.