Det problematiske samlivet

Den frikirkelige debatten om likekjønnet ekteskap har for alvor kommet ut av skapet og fram i offentligheten etter at pinsevenn og MF-teolog Terje Hegertun slapp sin bok «Det trofaste samlivet» i slutten av mai.

I boka lander Hegertun på standpunktet at det er trofast kjærlighet som dypest sett definerer ekteskapet, og at denne samlivsformen derfor er åpen for mennesker av samme kjønn som vil leve i forpliktende forhold.

Det er verken overraskende eller urovekkende at boka har skapt debatt og furore i kristenpressen og kommentarfeltene; det er jo også meningsutveksling Hegertun byr opp til.

Verre er det at noen angriper mannen i stedet for å diskutere saken, og kjemper for tradisjonelle kristelige verdier på ukristelige måter.

Det bør vi unngå, både fordi skittkasting ikke hører hjemme i et kristent ordskifte, og fordi samlivsspørsmål griper så dypt i menneskelivet at de bør behandles på en måte som holder hodet kaldt og hjertet varmt.

Det gjør Terje, og det skal han ha ros for.

Dette handler ikke bare om en teologisk sak, men om hvordan vi skal behandle hverandre med nestekjærlighet i det som for mange kan være smertefulle møter mellom bibeltekster og erfaringer.

Venner tåler forskjeller, og gode venner sier fra når de mener at noen tar feil. Det er det vi ønsker å gjøre her, og det er to grunner til at vi skriver kronikken.

Den første er at vi ønsker å gi pastorer og ledere, ikke minst de som jobber med unge mennesker, støtte til å stå med rak rygg for et tradisjonelt syn på ekteskapet.

Vi trenger å fortsette samtalen om hvordan kirken skal møte mennesker med ulik seksuell orientering med verdighet og respekt, men Hegertuns såkalte mellomposisjon er ikke et godt alternativ.

Tvert imot finner vi hans framstilling av det kristne samlivet problematisk på flere punkter, og å løfte fram noen av disse er den andre grunnen til at vi kommer med dette innspillet til samtalen.

Vi ønsker å gi de som jobber med unge mennesker støtte til å stå med rak rygg for et tradisjonelt syn på ekteskapet.

Det er et tankekors for oss at boken liten grad inviterer til kritisk analyse av samtidskulturen.

Hegertun diskuterer de bibelske forbudstekstenes kulturelle kontekst og konkluderer med at de ikke adresserer det trofaste samlivet han promoterer.

Vi er ikke overbevisst av konklusjonene han trekker, og stiller oss undrende til at han ikke retter kulturkritikken også mot dagens kontekst for å se hvordan det kulturelle klimaet kan ha påvirket hans egen meningsdannelse – og problematikken han adresserer.

Vi finner det for eksempel påfallende at Hegertun synes å avvise begrepet kjønnskomplementaritet fordi det er en moderne konstruksjon som ikke fins i Bibelen, men samtidig omfavne begrepet seksuell identitet selv om det er en moderne konstruksjon som ikke er omtalt i Bibelen.

Når Hegertun forfekter et syn som både bryter med det kirken tradisjonelt har ment og det majoriteten av den globale kirken fortsatt står for – og som lener seg mer mot den rådende oppfatningen i tiden enn det tradisjonelle ekteskapssynet gjør – bør vi kunne forvente en kritisk analyse også av eget ståsted.

Ingen av oss er upåvirket av samtidens press på kjønn og seksualitet, og hvor vi står påvirker hva vi står for.

God teologi skapes i møte mellom tekst og kontekst, men etter vårt syn leser Hegertun i for stor grad Skriften i lys av tiden framfor å reflektere kritisk over tiden i lys av Skriften.

Her er det særlig ett punkt som fremstår som kritisk, nemlig spørsmålet om hvorvidt polariteten mellom mann og kvinne utgjør et avgjørende fundament for ekteskapet.

I en anmeldelse i Dagen hevder Knut Alfsvåg at Hegertuns nedtoning av kjønnsdimensjonen i Jesus forkynnelse i for stor grad er basert på LHBT-bevegelsens virkelighetsforståelse, og at radikal etterfølgelse følgelig erstattes med sekulær snusfornuft.

Vi deler bekymringen og er urolige fordi Hegertun tar bort et av fundamentene for tradisjonell kristen ekteskapsforståelse og lar forordningen balansere på ett bein, nemlig det trofaste samlivet.

I dagens ideologiske stormvær rundt kjønn og identitetspolitikk, frykter vi at en denne konstruksjonen i praksis vil ramle over ende.

Vi skal være forsiktige med å argumentere ut fra verstefall-scenarier, men er redde for at logikken Hegertun bruker for å åpne ekteskapet for likekjønnede utgjør et svakt fundament for kommende diskusjoner rundt temaer som kjønnsidentitet, polyamori og panseksualitet.

Som Andreas Masvie påpeker i en kommentar i Minerva, er det ikke gitt at Hegertuns drøm om å realisere trofast samliv for alle innenfor ekteskapets rammer logisk sett stopper ved monogame forhold; andre samlivsformer basert på trofast og gjensidig kjærlighet vil også kunne hevde sin rett til å inngå et kristent ekteskap.

Det Hegertun vinner i dag ved å nedtone kjønnspolariteten for å komme mennesker med en avklart homofil legning i møte, kan derfor vise seg å være et teologisk bananskall som gir dårlig fotfeste for viktige diskusjoner i morgen.

Siden Hegertun argumenterer konsekvent for det trofaste samlivet, framstår han påfallende avslepen i spørsmål om for eksempel samboerskap.

Hegertun sier seg enig i Jan-Olav Henriksens forståelse av etikk hvor målet ikke er å løfte fram idealer, men å hjelpe mennesker til å komme til rette med livsproblemer i lys av sentrale normer, goder og verdier.

Vi tror det siste blir vanskelig uten det første: Det er nettopp når vi frimodig løfter opp bibelske og etiske idealer – og inkluderer oss selv blant dem som ikke alltid når opp til standarden – at vi skaper rom for å snakke sant om der vi er og frimodig om dit vi ønsker å komme.

Her skulle vi ønske at Hegertun lot sin frikirkelige og pentekostale bakgrunn komme tydeligere til orde. Han bekjenner seg til en del av kirken som tradisjonelt har vektlagt omvendelse, kostbar etterfølgelse og livs- og identitetsforvandlende gudsmøter, men det virker som om det stort sett er MF-professoren og ikke pinsevennen vi hører snakke i «Det trofaste samlivet».

Det virker som om det stort sett er MF-professoren og ikke pinsevennen vi hører snakke i «Det trofaste samlivet».

Når det er sagt, skal vi lytte til det Terje Hegertun melder. Som Dagen-redaktør Tarjei Gilje påpeker i en lederartikkel, må vi som regnes som konservative jobbe med å utvikle en tilnærming og et språk som gjør oss bedre i stand til å kommunisere med vår egen samtid uten å gå på akkord med det kirken gjennom sin historie har sett på som gudgitte rammer.

Vel så viktig som å kommunisere med samfunnet rundt oss, er det å ta på alvor dem iblant oss som opplever en seksuell orientering som ikke samsvarer med normen som løftes fram i kirkene våre. Utfordringene og smertene dette fører med seg, forplikter oss til fortsatt teologisk refleksjon.

Som pastorer og teologer må vi hjelpe trossøsken som kjemper med sin seksuelle orientering, og samtidig ta på alvor ansvaret det innebærer å stå som formidlere og forvaltere av en teologi som har stått seg gjennom hele kirkens historie.

Derfor tror vi på videre samtale, men dialogen må også utfordre samtidskulturens definisjonsmakt og lytte til tradisjonen som løfter fram ekteskapet mellom kvinne og mann som den naturlige rammen for kristent samliv.

Det er en oppgave vi vil ta på alvor – med trofast kjærlighet til Guds ord og til mennesker i den verden han elsker.

Truls Åkerlund er pastor i Salt Skien og førsteamanuensis ved HLT, Lars Christian Gjerlaug er pastor i IMI-kirken Kollektivet og studentpastor ved HLT, Karl Inge Tangen er forskningsleder ved HLT.