Å ha en kirke er en gave
Er det noe som har blitt tydelig under korona så er det betydningen av det kristne fellesskapet.
Det er ingen selvfølge at den kristne får leve sammen med andre troende. Utallige kristne lever i fangenskap, med sykdom, i undertrykkelse og forfølgelse og er dermed avskåret fra muligheten til å dele liv og tro med likesinnede.
Det siste året har enda flere av oss oppdaget at fellesskapet i sannhet er en nådegave. Teologen (og spionen) Dietrich Boenhoffer skrev under 2. verdenskrig:
«Det kan bare være en kort tid som ennå skiller oss fra den dypeste ensomhet. Derfor bør den som for tiden får lov til å leve sitt liv i fellesskap med andre kristne, prise Guds nåde fra dypet av sitt hjerte. Han bør takke Gud på kne og erkjenne; det er nåde, intet annet enn nåde, at vi også i dag får lov til å leve i fellesskapet med kristne».
Pandemien har igjen smertelig bevist hvor lite selvsagt det kristne fellesskapet faktisk er. Mitt spørsmål er om den samtidig har avslørt hvor lite selvsagt det er at kirken i det hele tatt er et fellesskap?
Vi sier ting som:
– Jeg savner å gå i kirken.
– Jeg tror jeg vil bytte menighet.
– Jeg liker ikke online-gudstjenester.
Men kirke er ingen aktivitet. Jesu gikk ikke gjennom en smertefull korsfestelse, død og oppstandelse for at vi skulle få et kulturtilbud i helgene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kirke er en identitet. Det er det vi alle er og blir i etterfølgelse av Jesus.
Vi er lemmer på hans kropp og vi tilhører alle hverandre fordi vi alle tilhører ham!
Det blir derfor både absurd og problematisk når den kristne holder seg borte fra (eller forblir i) fellesskapet bare på grunn av personlige preferanser.
Vår venn Boenhoeffer skriver videre i sin bok «Fellesskap og bønn»:
«Den som elsker sin egen drøm om et kristent fellesskap mer enn det kristne fellesskapet selv, han ødelegger ethvert kristent fellesskap.»
Kirke i sin klareste form er fellesskap ved Jesus Kristus og i Jesus Kristus. Ingen kirke er ment til å være noe mer enn det, og ingen kirke er ment til å være noe mindre enn det.
Ok, ikke misforstå meg her. Jeg tror ikke det er noe galt med å ha en drøm eller en visjon om at kirken kan bli og bety mer enn den gjør i dag. Men når glansbildet av et perfekt fellesskap overskygger takknemligheten til det fellesskap man faktisk tilhører er man kommet på villspor. Gud har kalt oss til å leve sammen som trosfamilie. En familie som ikke først og fremst er sammen fordi de elsker alt det samme, men fordi de er elsket av den samme.
Poenget mitt? Pandemien kommer til å ta slutt og det kristne fellesskapet vil reise seg på ny.
Men la oss komme sterkere tilbake med en større kjærlighet og takknemlighet for alle de fantastiske og inspirerende så vel som de merkelige og irriterende menneskene Gud har plassert i våre liv og gitt oss som fellesskap!
For sannheten er at du kommer ikke til å være den samme uten fellesskapet og fellesskapet kommer ikke til å være det samme uten deg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hebreerne 10,23–25:
«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.»
