Den norske kirke og organisasjonene

I den grad organisasjonene får en løsere tilknytning til kirken eller ikke lenger forstår seg selv som organisasjoner som arbeider for å løse kirkens oppdrag, svekkes rett og slett Den norske kirkes mulighet for å utføre sitt oppdrag.

Norsk kirkestruktur har tradisjonelt vært noe for seg selv. På den ene siden en statlig folkekirke som har stått for gudstjenester og kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. På den annen side selvstendige organisasjoner og institusjoner som har tatt ansvar for misjon, diakoni, barne- og ungdomsarbeid, utdanning og mye annet som en kirke trenger for å utføre sitt oppdrag.

LES:Foran IMFs generalforsamling

Til bildet hører også en kultur sterkt preget av kristen tro og tradisjon og en offentlig skole som har gitt undervisning i kristendomskunnskap. Selv om integrasjonen mellom den offisielle kirke og virksomheten i de selvstendige organisasjonene har vært tett innvevd i hverandre, har de formaliserte relasjonene vært forholdsvis svake. Først og fremst har relasjonene vært preget av personlige relasjoner, der de samme menneskene var aktive deltakere i begge sammenhenger. Tradisjonen med kirkeofringer til selvstendige organisasjoner og institusjoner har også vært et uttrykk for at kirken har regnet dette arbeidet som «sitt».

Den modell som har pregetDen norske kirke siden slutten av 1800-tallet, har de senere årene vært under press. På den ene siden er Den norske kirke ikke lenger bare en embets- og seremonikirke, men er i ferd med å løsrive seg fra staten og bli et trossamfunn med mer distinkt organisatorisk identitet. Ved siden av å bygge opp sin demokratiske styringsstruktur, preges lokalmenighetenes arbeid av en langt større bredde i arbeidsformer og aktiviteter enn da organisasjonene dominerte dette feltet.

Ikke minst trosopplæringsreformen har vært en viktig impuls i denne retning. På den annen side har organisasjonenes arbeid og selvforståelse vært under forandring, en forandring som i mange tilfelle har betydd en løsere tilknytning i forhold til Den norske kirkes offisielle strukturer. Heller ikke den kulturelle og samfunnsmessige konteksten er like entydig kristen som før, og kristendomsopplæring i den offentlige skolens regi hører definitivt fortiden til.

I forholdet mellom kirken og organisasjonene er det etter mitt skjønn mulig å peke på tre ulike måter relasjonene kan svekkes på. Den første er en utvikling iøkumenisk retning, der organisasjoner ikke lenger tenker eksklusivt om sin relasjon til Den norske kirke, men ønsker å stå til tjeneste for ulike kirkesamfunn. Den andre er en utvikling ifri­kirkelig retning, der organisasjoner understreker sin selvstendighet i forhold til Den norske kirke så sterkt at de reelt fremstår som frikirkelige bevegelser. Både et økende antall menighetsdannelser i organisasjonsregi og opprettelsen av trossamfunnsregistre i regi avMisjonssambandet ogIndremisjonsforbundet peker i denne retning. Den tredje er en utvikling isekulariserende retning, der organisasjoner og institusjoner som tidligere har hatt en sterk kirkelig forankring, toner ned denne tilknytningen og i stedet ser seg selv som uavhengige verdibaserte organisasjoner.

Enn så lenge ser det ut til at mange organisasjoner nøler med å gå for langt i de retninger som her er beskrevet. Det henger både sammen med at tilknytningen til Den norske kirke er dypt forankret i organisasjonenes historiske selvforståelse og at de fleste medlemmer og ansatte i organisasjonene fortsatt er medlemmer av Den norske kirke. Man innser dessuten at det å tilhøre Den norske kirke fortsatt gir tilgang til en kontaktflate og en offentlig troverdighet som frikirkelige grupper ikke uten videre kan ta for gitt.

Striden om homofili og likekjønnet ekteskap har i den siste tiden satt forholdet mellom Den norske kirke og noen av organisasjonene på prøve. I den langsiktige utvikling av forholdet mellom kirken og organisasjonene skal en ikke tillegge dette alt for stor vekt, men det er likevel klart at striden kan bidra til å akselerere en utvikling som allerede var i gang, samt gjøre det vanskelig å utvikle nye typer relasjoner.

For Den norske kirke er dette en utvikling som maner til ettertanke. Til å være kirke hører det blant annet å drive misjon og diakoni. For de fleste kirkers del er slikt arbeid organisert som en del av den offisielle kirkelige organisasjon. I Den norske kirke har det så langt vært utenkelig med en egen misjonsavdeling iKirkerådet eller en offisiell kirkelig ungdomsorganisasjon. Det norske systemet har så langt fungert godt, men setter også Den norske kirke i en sårbar situasjon.

I den grad organisasjonene får en løsere tilknytning til kirken eller ikke lenger forstår seg selv som organisasjoner som arbeider for å løse kirkens oppdrag, svekkes rett og slett Den norske kirkes mulighet for å utføre sitt oppdrag. Dermed svekkes den som kirke. For eksempel kan en kirke uten misjon og diakoni sammenliknes med en kropp uten armer og bein. I en slik situasjon reises spørsmålet om Den norske kirke på noen områder bør bygge opp egen virksomhet eller sørge for å formalisere forholdet til organisasjoner og institusjoner som arbeider på kirkens vegne.

Det var et klokt skritt da kirkeledere og misjonsledere i 1993 gikk sammen om å stifteSamarbeid Menighet og Misjon (SMM). I de mer enn 20 årene dette samarbeidet har eksistert har det skapt engasjement i Den norske kirkes menigheter for misjonsoppdraget. I lys av den utvikling som har foregått er det likevel grunn til å spørre om SMM er en modell som i dag er tilstrekkelig for å ivareta relasjonen mellom Den norske kirke og misjonsorganisasjonene.

Liknende vurderinger er det også nødvendig å gjøre på andre områder som diakoni, barne- og ungdomsarbeid og kirkelig utdanning.

En særlig utfordring representerer i denne sammenheng det økende antall menigheter og forsamlinger i organisasjonenes regi. På tross av at flere av disse ledes av prester ordinert i Den norske kirke og stort sett betjener medlemmer av Den norske kirke, har de en uavklart kirkerettslig og ekklesiologisk status. Den ordning for valgmenigheter som Kirkemøtet har vedtatt har så langt ikke vært attraktiv for mer enn én menighet. For å finne løsninger må trolig både Den norske kirke og organisasjonene være villige til å strekke seg lengre enn det man til nå har vært villige til.

Konteksten for dette er som allerede nevnt at Den norske kirke i stadig større grad selvstendiggjøres som kirke og som trossamfunn. En slik prosess fordrer et intensivt arbeid både med selvforståelse, arbeidsformer og organisering. Forholdet til landskapet av kristelige organisasjoner og institusjoner og til det arbeid som disse har ivaretatt på kirkens vegne, hører definitivt med til dette avklaringsarbeidet.



Artikkelen stod først på trykk i Luthersk Kirketidende 12/2016.