Oase og ekstrem karismatikk

Vi trenger forkynnere som er med på å bryte ned disse murene av gudløs virkelighetsforståelse, og som i større grad enn vi er vant til kan vitne om tegn og undre.

Oase kritiseres for å benytte utenlandske «ekstreme karismatikere». En så upresis og ladet begrepsbruk bidrar til å karikere mer enn å beskrive og gir ingen mening før den presiseres. Vi vil allikevel kommentere noen uttalelser.

Når Oase påstås å representere en «ekstrem» karismatikk ( Arne Helge Teigen i Dagen 10. juni), er det i år fordi Supresa Sithole skal tale på to av de ti hovedmøtene vi har i løpet av stevneuka i juli. I tillegg har han noen seminarer.

I bredden av forkynnere ønsker Oase å ha med noen som både i form og frimodighet sprenger de rammene vi kjenner fra egne liv og fra egne menigheter. Naturligvis har vi mange andre kriterier, men dette er mest relevant for diskusjonen som pågår.

Vår vestlige verden preges mer og mer av en rasjonalisme og materialisme som ikke gir rom for den åndelige dimensjonen slik vi kjenner den fra Bibelen. Langt mindre gir den rom for et liv med overnaturlighet, tegn og undre. Dette preger også våre kirker og våre bedehus.

En gudstro som i praksis er uten tro på det overnaturlige, er selvutslettende. Gudsrelasjonen kan ikke leve innenfor bare rasjonelle rammer.

Vi trenger forkynnere som er med på å bryte ned disse murene av gudløs virkelighetsforståelse, og som i større grad enn vi er vant til kan vitne om tegn og undre. I Sitholes tilfelle gjelder dette helbredelse ved bønn. Han er bevisst valgt fordi han kan både forkynne om helbredelse, være med å utruste nye forbedere og han kan be for syke som trenger det. Vi har stor forventning til Sitholes deltakelse.

Hans vitnesbyrd om at døde er vakt til live kan tolkes på to måter. Enten er han en bedrager, eller så virker Gud også i dag slik at mennesker blir helbredet og ved helt spesielle tilfelle blir mennesker vakt til live. Vi er trygge og frimodige på det siste.

Men vi har vært, og er fortsatt, veldig varsomme med å holde fram dette med at døde vekkes til live. Det er spesielt og sårbart. Vi gleder oss over Guds allmakt, og tviler ikke på at det kan skje. Men å bruke det for å skape oppmerksomhet rundt forkynnere og rundt stevnet, vil lett bli spekulativt. Det er pressen og kritikere som har lagd en sak i media om oppvekking av døde, og ikke Oase.

Ordet om korset, nåden i Jesus Kristus og dermed retten til å være Guds barn er hele vår plattform og hele vårt fundament. Stevnets tema: «I Guds nærhet» har heller ikke noe annet fundament og ikke noen annen ramme enn dette.

På denne plattformen tar vi Guds ord på alvor og ber frimodig om at Den Hellige ånd skal fylle oss og utruste oss. Vi ønsker at våre liv forvandles gjennom et liv i Guds nærhet og Den Hellige Ånds gjerning.

Vi vil at menigheter skal forvandles gjennom at nådegavene kommer i funksjon slik at Jesus forherliges. Og vi vil at mennesker med en fornyet gudsrelasjon skal sette preg på arbeidsliv og samfunnsliv. Det er Oases visjon sagt med andre ord.

Så velger altså noen på bakgrunn av én forkynner med et så tydelig oppdrag å kalle hele Oasebevegelsen for ekstremt karismatisk. Vi inviterer disse kritikerne til Oase for å se, høre og oppleve. Vi inviterer til å få del i en bredde av forkynnelse, der åndsfylde og nådegaver, tegn og under er plassert i den sammenhengen Guds ord setter det.

I dette lyset og i forhold til dette målet ønsker vi å være ekstreme og regner det som en hedersbetegnelse.