Kan jeg få være den jeg er?

Det kan lett bli slik i disse miljøene at den ene vil overgå den andre i antall helbredelser og mirakler.

Jeg er en enkel kristen, det har jeg alltid vært og jeg trives med det. Jeg kan ikke melde om de store opplevelser, helbredelser eller mirakler, og det lever jeg godt med.

Det betyr ikke at jeg ikke kan glede meg hvis noen blir reelt helbredet, men jeg mener samtidig at vi skal gå litt stille i dørene med akkurat det, av hensyn til de som må se langt etter en lenge ønsket helbredelse. Det handler om empati.

Jeg synes faktisk litt synd på kristne som har sitt hovedfokus på helbredelser og mirakler. Det kan lett bli slik i disse miljøene at den ene vil overgå den andre i antall helbredelser og mirakler. For dette gir status og skaper respekt.

Det blir nesten som i de første klassene i grunnskolen, der barna er 7–8 år: Hvis noen forteller en god, gjerne litt dramatisk historie, ja – da er det som regel en eller to som kan fortelle om noe større og noe enda mer fantastisk! I visse karismatiske miljøer er dette en stor fristelse.

Unnskyld at jeg sier det, men jeg sier det likevel: Når jeg hører forkynnere som ikke har noe annet å formidle enn ulike opplevelser og mirakler, og ofte blir det framført i en noe hysterisk form, da tenker jeg: Hvorfor ikke heller forkynne evangeliet?

Eller jeg tenker: Kjenner de kanskje rett og slett ikke evangeliet siden det ofte ikke er fokus? Men de selv er i fokus, det de har opplevd og utrettet, det blir hovedsaken. Men det er aldri Bibelens hovedsak.

Det er ikke alltid at de menighetene som krydrer sin virksomhet med utallige og kraftfulle adjektiv, at de eier den største fylde av Guds kraft. Ingenting blir fantastisk og salvelsesfullt om annonsene er fulle av løfter nettopp om det. Ingen kan mane fram Den Hellige Ånd. Ånden kommer når Jesus æres i forkynnelse og menighet, da ofte fulgt av en eiendommelig stillhet, det blir alvor, Gud møter oss, det kan bli oppgjør og ny glede.

Jeg synes synd på kristne i menigheter der det nesten alltid blir fokusert på det subjektive, på opplevelser, på det overnaturlige, på helbredelser og mirakler, og hvis noen faller i golvet – ja, da er Ånden sterkt tilstede. Ja, mon det. Jeg for min del har lagt merke til at Jesus helst reiste folk opp, og jeg tror at personer som stadig utsettes for slikt «press» bør ha god psykisk helse.

Jeg tror at personer som aldri får lov til å være «den de er», men alltid må videre mot nye «høyder», lett kan komme inn på et farlig sidespor. Mon de noen gang har funnet hvile i evangeliet? Fall fra slike «høyder» kan lett bli en katastrofe. Det ble ikke slik man hadde tenkt eller slik det hadde blitt profetert. Da kan man miste seg selv, og i verste fall kan troen glippe!

Det er ikke bare synd som kan ødelegge for en kristen, det kan også en hysterisk og usunn higen etter stadig nye og større opplevelser! Det kan faktisk bli – som Skriften sier – et jag etter vind!

Jeg er en enkel, glad og takknemlig kristen – og jeg har gjennom livet vært svært tilfreds med Jesus. Han er hovedsaken og grunnmuren. Det som er helt umulig for ethvert menneske, det gjorde Gud – ved at Jesus kom og løste de store flokene, og etter det er veien til Guds hjerte åpen for alle. Jesus er nøkkelen, svaret, lyset, veien, sannheten og livet! Den objektive frelse er mitt urokkelige fundament. Ulike opplevelser av åndelig art kan friske opp, men jeg er slett ikke avhengig av at noe fantastisk skal skje – hele tiden.

Nå kommer en utfordring til ledere for de store, kristne sommerstevnene, tiden for disse er nær: Er kanskje også tiden inne for å fokusere på apostelen Paulus ord til sin unge medarbeider Timoteus? Han formaner oss alle til å leve et liv i bønn, prioritere forbønn og takknemlighet – at vi takker for alle mennesker, men hvorfor er dette så viktig?

Les med andakt det svaret som Skriften gir: «så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser – han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» (1.Tim. 2,1–4)

Å være en kristen og leve et stille og rolig liv, det kan også vinne respekt. For alle kristne er ikke supersosiale, alle er heller ikke superfrimodige, alle skal heller ikke være superevangelister. Vi kan leve et godt kristent liv uten at vi trenger å framstå som kristne i superklassen.

Jeg kjenner eksempler på «superkristne» som dessverre ikke er kristne lenger! De slet seg ut. I egen kraft, og den duger ikke i lengden.

Vi bør heller finne den rollen som Gud har tiltenkt oss, ikke den som vi kanskje har blitt presset inn i av selvoppnevnte apostler og profeter!

Mitt åpningsspørsmål var: Kan jeg få være den jeg er? Kan jeg få lov til å fungere slik jeg er skrudd sammen, for å låne et godt uttrykk fra Jens Petter Jørgensen?

Jeg tror tiden er inne til å minne om at med Jesus i fokus går det an å leve et stille og rolig liv. Det håper jeg at stadig flere får del i, uten å måtte forstrekke seg hele tiden, med krav på alle kanter. Det er tragisk om hele kristendommen for noen blir en blytung byrde – at det hele rett og slett blir over evne!

Hvem kan holde ut et slikt liv? Hvem kan ære Jesus i en slik sinnstilstand? Er det ikke en byrdebærer han vil være i våre liv?

Og når Jesus blir det, da kan det bli aktivitet og hvile i en harmonisk vekselvirkning. I hans kraft. Og i den atmosfæren kan sunn kristen vekst finne sted, og vi vet at all vekst tar tid – og all vekst må følge lovene som gjelder, både for ulike frø og for vekst på det åndelige plan.

Dere som er kristne ledere rundt om i vårt langstrakte land: Vær forsiktige med de små og unge spirene, uforstand kan lett gjøre stor skade. Unge, nye spirer som har mistet kontakten med sitt jordsmonn, blir fort et sørgelig syn.

Det er ikke alltid at vårt tempo og våre ønsker og behov, faller sammen med den guddommelige visdom. Hvis man plukker de vakre blomstene på epletreet i vakre vårdager, hvor stor blir da eplehøsten? Gud har ofte langt bedre tid enn noen av hans «sersjanter», eller kanskje vi heller skal si noen av hans umodne og ukloke ledere.

Noen av dere kunne ha godt av å bruke sommeren til å meditere over ordet hos profeten: «I stillhet og tillit skal vår styrke være.» (Jes. 30,15b)