Vanskelig rekruttering
Både lederkandidater og de som skal velge sine ledere trenger å tenke gjennom hva Guds ord sier, og hva som er historisk betingede arbeidsformer.
Dagen har flere ganger skrevet om utfordringer knyttet til rekruttering av nye ledere i Kristen-Norge. Der man tidligere i stor gard kunne basere seg på kallsbevissthet og offervilje, blir det nå stilt andre krav. Dette kan være både positivt og negativt, forholdene tatt i betraktning.
I bedehusbevegelsens historie leser vi om hvordan man rundt midten av forrige århundre omsider begynte å få på plass ordninger for avspasering for de omreisende predikantene, men i en så beskjeden skala at de neppe hadde blitt godkjent i dag. En av likestillingens positive frukter er en sterkere bevissthet om verdien av tilstedeværende fedre, og for mange pastorer og predikanter vil det i dag være utenkelig å legge opp til en slik reisevirksomhet som deres kolleger aksepterte for et par generasjoner siden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Behovet for å vurdere menighetsarbeid og familieliv i forhold til hverandre er en av flere utfordringer for unge mennesker som tenker på pastortjeneste.
I gårsdagens avis løftet Salt Bergenskirkens pastor Øystein Gjerme debatten om pastorkrisen i Frikirke-Norge til et mer generelt menighetsplan. Uten å underslå alvoret i behovet for å rekruttere flere ledere, tror vi Gjerme har rett i at problemet må analyseres på en bredere basis.
I spenningene som oppstår mellom generasjonene, skal vi være ytterst varsomme med å ta en ene eller den andre partens parti. Vi trenger stadig å bli minnet om verdien av erfaring og evnen til å se lengre linjer. Det er også nødvendig å motvirke stivbeinthet forkledd som velment konservatisme.
I Pinsebevegelsen har vi flere steder sett at unge ledere forsvinner ut av de etablerte menighetene. Det trenger ikke være et uttrykk for kritikk av det bestående, men det er verdt å tenke over om kjærligheten til en bestemt tidsepoke noen ganger har fått stå i veien for den åndelige veksten man er sammen om å ønske.
Vi lever i et samfunn med hyppige og nokså dyptgripende endringer, og ikke alle disse er av det gode. Men det synes å være en kjensgjerning at det mange steder er nødvendig med tilpasninger om en skal klare å rekruttere unge ledere til å drive virksomheten videre. I mange tilfeller kan det være kallsbevisstheten som skorter.
Det å være menighetsleder er for eksempel ikke uten videre det mest økonomiske lukrative man kan velge. Men det finnes verdier som ikke kan måles i kroner og øre. Og trofasthet er fortsatt et godt ideal i 2013. Derfor er det gode grunner for at unge mennesker som kan være aktuelle for kristent lederskap tenker gjennom sine prioriteringer.
Når dette leses, har vi ventet i fire dager på at vedkommende som er spurt om å overta som generalsekretær i Normisjon skal svare. Vi vet ikke hva som ligger til grunn for at avklaringen har tatt så lang tid, men vi skal ikke underslå hvor krevende det er å gå inn i et slikt lederverv i en organisasjon som har sin opprinnelse i en tid og et samfunn som skiller seg ganske drastisk fra vårt.
Både lederkandidater og de som skal velge sine ledere trenger å tenke gjennom hva Guds ord sier, og hva som er historisk betingede arbeidsformer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.