Familiepolitikk på ville veier

Author picture

lørdag 12. mai 2018

Samfunn

16 spørsmål til stortingspolitikerne om assistert befruktning for enslige kvinner. Åpent brev fra Stiftelsen MorFarBarn

Tirsdag 15. mai skal Stortinget debattere og stemme over endringer i Bioteknologiloven, deriblant forslaget om å gi enslige kvinner rett til assistert befruktning. Det er gode grunner til å stille noen grunnleggende spørsmål til dere som skal delta i debatten og stemme over svært viktige spørsmål.

1. ​BARNEKONVENSJON. Som lovgivere er dere forpliktet på FNs Barnekonvensjon i alle saker som angår barn. Konvensjonen forutsetter konsekvent at barn har rett til TO foreldre. Artikkel 7.1 sier f.eks.: «Barnet skal […] fra fødselen […], og så langt det er mulig, ha rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.» Mener dere som stortingspolitikere at det er greit å bryte FNs Barnekonvensjon? Finner dere belegg i Barnekonvensjonen for at det er til barns beste å vokse opp uten far?

2. ​BARNEPERSPEKTIVET. Ignorerer dere ikke barna og deres rettigheter hvis dere nekter dem å få kjennskap til far og hans slekt gjennom hele oppveksten – inkludert barnets egne halvsøsken, besteforeldre og søskenbarn? Hvor er barneperspektivet? Hvem taler barnas sak?

3. ​TO PROSENT. Noen stortingspolitikere argumenterer med at rundt en fjerdedel av Norges 1,1 millioner barn i dag bor med én forelder, som regel mor. Tall fra Statistisk Sentralbyrå (​*) viser imidlertid at bare to prosent av fedre ikke har vært sammen med barna sine etter samlivsbruddet eller barnets fødsel. Synes dere det er uproblematisk at denne prosenten kommer til å øke kraftig hvis/når enslige kvinner får statens hjelp til å føde barn uten far?

4. ​UREDELIG SAMMENLIGNING? De aller fleste barn som nå vokser opp med en enslig mor, kjenner sin far og er jevnlig sammen med ham, selv om de ikke bor sammen med ham. Er det ikke uredelig å late som om disse barna er i samme situasjon som barn født ved assistert befruktning, der far er en ukjent og navnløs donor fram til barnet fyller 18 år?

5. ​BARNEMARKEDET. På den norske nettsiden ​foreldre.no ligger artikkelen «Kjøper seg drømmebarnet» (**). Artikkelen handler om hvordan norske kvinner kan få barn i Danmark ved assistert befruktning. I ingressen leser vi: «Det er bare å finne fram kredittkortet og bestille drømmebabyen.» Er dere som lovgivere komfortable med at dere nå kan bidra til å legitimere denne type handel med ufødte barn?

6. ​DONOR-MANGEL. Som dere trolig er klar over, er det i dag mangel på sæd fra norske donorer. Hvis enslige kvinner også skal tilbys sæd, vil mangelen trolig bli akutt. Synes dere det er greit at barn blir født med sæd fra en mann i et annet land, og kanskje fra et annet kontinent? Da vil det i tilfelle bli atskillig vanskeligere å identifisere og lete opp far/donor, slik barnet har rett til etter fylte 18 år. Eller vil dere følge Danmark, som tillater at sæd-donorer kan bli far til 25 barn, i stedet for 8 som i Norge?

7. ​DOBBELDONASJON. Vil dere åpne opp for at enslige kvinner som viser seg å være ufruktbare, skal ha rett til både sæd og egg – såkalt dobbeldonasjon? Som dere vet, er dette i dag forbudt i Norge, men Miljøpartiet De Grønne har allerede programfestet dobbeldonasjon for par, noe som innebærer at foreldrene ikke er i slekt med barnet.

8. ​SAMFUNNSEKSPERIMENT. Både ved assistert befruktning for enslige og ved eggdonasjon forlater staten det biologiske prinsipp (og naturlovene) på en dramatisk måte. Mor og far, biologiske relasjoner, blodsbånd, arv og slektstilhørighet blir bagatellisert og gjort irrelevant. «Omsorgspersoner» blir den nye definisjonen av foreldre. Dette er et paradigmeskifte i forståelsen av foreldre og barn, og et samfunnseksperiment av historiske dimensjoner​, med barn i hovedrollen​.

9. ​BARN SOM RETTIGHET. Dersom enslige kvinner får rett til assistert befruktning, sier samfunnet i klartekst at barn er blitt en rettighet. Hvis du har lyst på barn, vil staten hjelpe deg. Har dere hatt en grundig drøfting med folk fra ulike fagområder om de langsiktige konsekvensene av en slik rettighetstenkning? Er det ikke svært sannsynlig at samfunnets forståelse av barns unnfangelse og barns rettigheter, fars betydning og foreldreskapets forutsetninger på sikt vil bli endret i sine grunnvoller med en slik lovgivning? Bør ikke barns rett til to foreldre veie tyngre enn voksnes selvrealisering og «rett» til barn? Er det ikke uholdbart at barn blir en rettighet for voksne, men at far ikke lenger er en rettighet for barn?

10. ​FARS BETYDNING. Ved assistert befruktning for enslige vil sammenhengen mellom kjærlighet og seksualitet, forplantning og foreldreskap, barn og fedre bli enda mer uklar og problematisk enn den allerede er. Dette vil merkes ikke bare i lovverk og politikk, men også i skole og barnehage, i ungdomskulturen og i media. Ønsker virkelig Stortinget å bidra til at fars betydning blir bagatellisert og problematisert i norsk familiepolitikk og hos den oppvoksende generasjon?

11. SURROGATI. Hvorfor skal bare enslige kvinner ha rett til barn? Hva med enslige menn som ønsker barn? Vil ikke både eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner bane vei for surrogati rundt neste sving?

12. ANTALL OG ALDER. Vil man sette en grense på antall barn som en enslig kvinne kan få ved hjelp av assistert befruktning? Og hvor mange forsøk vil staten betale for? Vil man ta høyde for de medisinske konsekvensene av økt hormonbehandling siden det også blant enslige kvinner vil være en del som ikke lett blir gravide? Vil alle kvinner over 18 år få rett til assistert befruktning, eller vil det være en øvre og nedre aldergrense?

13. HVEM ER SKIKKET? Vil det skje en faglig vurdering av hvilke kvinner som er skikket til å være enslige mødre? Hvem skal i tilfelle gjøre vurderingen? Hvilke kriterier skal ligge til grunn? Tar politikerne med i beregningen de samfunnsøkonomiske konsekvensene av at mange enslige mødre vil komme til å trenge støtte og hjelp på ulike måter, ettersom de har et mye mindre og mer sårbart sosialt nettverk uten en far og hans slekt?

14. PAPPAPERM. Politikere fra alle partier har de siste årene snakket varmt om hvor viktig far er i barnas og familiens liv. Pappaperm og tilstedeværende fedre har vært viktige stikkord. Blir ikke dette bare tom retorikk hvis Stortinget nå vedtar at far egentlig er unødvendig og overflødig?

15. ​UTFORDRENDE FOR BARN OG UNGE. Hva slags belastninger vil barn og unge, og ikke minst gutter, få i deres oppvekst, identitetsutvikling og selvforståelse hvis samfunnet definerer og lovfester far som irrelevant og betydningsløs? Hva kommuniserer samfunnet til unge mennesker med en slik ideologi? Og hva vil det føre til av krevende utfordringer og problemer hos de tusenvis av barn og unge som ikke får anledning til å vite noe som helst om sin far gjennom hele oppveksten?

16. ​RINGVIRKNINGER. Å lovfeste (a) at barn er en rettighet for enslige kvinner, (b) at far er overflødig, (c) at planlagt farløshet er til barns beste og (d) at barns rett til to foreldre ikke lenger gjelder, er dramatisk. Har dere som ansvarlige politikere og lovgivere virkelig tenkt dypt og lenge over de alvorlige og langsiktige ringvirkningene av en slik familiepolitikk? Med respekt å melde: Mye kan tyde på at det dessverre ikke er tilfelle.

​(*) https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/215357?_ts=14b070c0438. (SSB-rapporten inkluderer ikke barn og fedre der barnet er registrert i Folkeregisteret med “ukjent far”.) ​

(**) http://www.klikk.no/foreldre/gravid/kjoper-seg-drommebarnet-2361107

Vennlig hilsen

Stiftelsen MorFarBarn v/

Øivind Benestad

Daglig leder