Guds virkelighet og menneskets virkelighet

Mange ikke-kristne mennesker oppfatter gjerne det arbeidet som skjer blant kristne som en politisk bevegelse som skal tvinge igjennom kristendommen i samfunnet.

Opp igjennom den kristne kirkes historie har spørsmålet vedrørende erkjennelsen og forståelsen av den guddommelige virkelighet handlet om hvorvidt den religiøse dimensjonen er noe mennesket besitter og forføyer over i kraft av å være skapt av Gud, eller om vår erfaring av Gud forutsetter guddommelig inngripen, det vil si, hvor Gud må åpenbare seg.

Problemstillingen går helt tilbake til den første kristne kirke. Her sto slaget om en sann og rett forståelse av den kristne tro, slik den kom til uttrykk gjennom profetenes (GT) og apostlenes (NT) vitnesbyrd. Fra første stund måtte kirken avgrense seg læremessig mot vranglæren (jfr. arianismen, Marcion, gnostisismen).

Bibelfremmed religiøsitet og filosofi utgjorde en sterk trussel mot en rett og sann forståelse av den kristne teologi, og det ble utarbeidet nye bekjennelsesformularer som skulle tydeliggjøre og stadfeste kirkens lære.

I løpet av middelalderen hadde kirken langt på vei utviklet og beveget seg bort fra profetenes og apostlenes lære, og den opprinnelige kristne kirke. På 1500-tallet kom reformasjonen som et svar på den villfarelse kirken var kommet opp i.Martin Luthers innsats for å fornye og reformere den bestående kirke, ble avgjørende.

Slaget hadde ikke minst stått om forholdet mellom filosofien og teologien. For Luther var det viktig å tydeliggjøre åpenbaringens betydning for en sann gudserkjennelse og forståelse av det bibelske vitnesbyrd. Her gjaldt Skriften alene.

Dypest sett handlet det om å avgrense seg mot en vranglærende teologi, der mennesket medvirket eller samhandlet ut fra en egen åndelig gudgitt innsikt ved siden av eller i tillegg til åpenbaringen. Det var ikke minst på dette grunnlagetDen katolske kirke hadde kommet slik på avveie.

I nyere tid (1800–tallet) ble den kristne teologi igjen utfordret av de nye tankene i tiden, der fornuften ble skjøvet frem som prøveinstans og rettesnor i sannhetsspørsmålet. Rasjonalisme og empiriske metoder ble nå tolkningsnøkkel til å forstå den kristne teologi. Utviklingen av den religionshistoriske skole og den liberale teologi skulle imidlertid få fatale konsekvenser for den kristne teologi og kirken.

Den kritiske tilnærming medførte en dreining i forståelsen av åpenbaringen fra å være Guds åpenbarte og inspirerte Ord til i sin ytterste konsekvens å bli menneskelig forestillingsmateriale. Nå handlet det i større og større grad om å avmytologisere de bibelske kildeskrifter, for med det å sitte igjen med en form for allmenn religiøs innsikt.

Dermed var den kristne teologi igjen under sterkt angrep, og utglidningen og villfarelsen i teologien lot ikke vente på seg. I dag ser vi konsekvensene av utviklingen, og vi har fått en frafallskirke. Som så mange ganger tidligere i historien sto, og fremdeles står, slaget om Guds åpenbarte Ord kontra allmennreligiøsiteten, Guds virkelighet kontra menneskets virkelighet.

I vår tid har de reformerte kirker og forsamlinger fått økt betydning, ikke minst på grunn av utviklingen i de lutherske kirker. I møte med avkristningen og frafallet iDen norske kirke, har frikirkene (pinsevenner, trosbevegelsen, karismatiske menigheter med flere) i styrke og omfang overtatt den rolle som den lutherske kirke har hatt; nemlig å forkynne Guds ord til omvendelse og tro på Jesus Kristus.

Et kjennetegn ved disse menighetene eller trosbevegelsene er ofte en sterk fastholdelse av Bibelen som Guds inspirerte Ord. Dermed har mange lutherske kristne funnet et «nytt åndelig hjem», der Bibelen og Guds ord står sentralt i forkynnelsen. Samtidig nedtoner mange av disse menighetene lærens betydning, men fremholder gjerne Den Hellig eÅnds veiledning i den enkelte persons trosliv.

På bakgrunn av dette, har det hos mange kristne skjedd en avtagende lærebevissthet. Nå er det blitt opp til den enkelte å avgjøre lærens betydning og troens innhold. Ja, troen er blitt noe subjektivt og personlig. Dette har skjedd samtidig som at læreinstitusjoner og Den norske kirke har mistet læreautoritet i troens spørsmål.

I kjølvannet av en utvikling der lærespørsmålene mister betydning hos mange kristne og den karismatiske teologi overtar, skjer det en utvanning og uthuling av den kristne tro. Ja, mer enn det. For når Guds ord ikke lenger er åpenbaringsordet (verbum externum), det vil si noe utenfor oss selv, som er kommet til oss som en objektiv størrelse, men får nedslagsfelt i form av subjektive opplevelser, følelser og tanker, mister Guds ord sin opprinnelige mening og betydning, og Guds Ånd og menneskets ånd sammenblandes.

Guds ånds gjerning blir hva du tenker og opplever i øyeblikket. Men her taler Guds ord klart: «Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd» (1.Kor. 2, vers 9–10).

I dag hører vi rett som det er at forkynnere og kristne mennesker påberoper seg Gud både i den ene og andre situasjonen: «Gud sa til meg», «Gud ba meg om», «i dag fikk jeg en åpenbaring», «jeg kan føle Gudsnærværet i rommet», eller som en kjent gospelartist sa: «Let me hear some Holy Ghost Crazy noise.» Ja, til og med selvoppnevnte apostler får vi høre om. Men apostlene var, slik som profetene i Det gamle testamente, utvalgt av Gud på en spesiell måte.

Det var Jesus selv som kalte og utrustet sine apostler til tjeneste. Guds ord ble betrodd dem på en spesiell måte. De var førstehåndsvitner. Her blander man gjerne det å være en Jesu disippel med apostlene i Det nye testamentet. Så er åpenbaringen omtolket til noe personlig, noe som gjelder til enhver tid, uavhengig av det åpenbarte Ord i Den hellige skrift.

En sammenblanding av Guds virkelighet og menneskets virkelighet får fatale konsekvenser. Fokuset på hva Gud har gjort ved sin Sønn Jesus Kristus, nedtones til fordel for egne religiøse opplevelser, tanker og følelser. Fokuset på tegn, under og helbredelse kommer i fremste rekke. Men her taler også Guds ord klart.

For når de skriftlærde og fariseerne tok til orde og sa «Mester, vi vil gjerne at du skal vise oss et tegn», svarer Jesus: «En ond og utro slekt krever tegn; men den skal ikke få noe annet tegn enn Jonas–tegnet» (Matt. 12,38–39). Med Jonas–tegnet mener Jesus seg selv, sin død og oppstandelse, sitt liv til soning for alle våre synder. Det er hva vi som kristne tar imot, og det er hva vi lever og dør på.

Det er ingen fremgangs- og suksessteologi, men korsteologi. Jesus sier: «Og den som ikke tar sitt kors opp og følger meg, er meg ikke verd» (Matt. 10,38). Apostelen Paulus understreker menneskets syndeforderv og vår situasjon i forhold til Gud: «Det finnes ikke én som er forstandig, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste» (Rom 3,11–12).

Så er vi avhengig av Guds ord alene, og det Jesus har gjort for oss. Ved dette Ord, og bare ved det virker Guds Ånd. Kjennetegnet på Åndens nærvær og tilstedeværelse, er Ordets nærvær og tilstedeværelse, og det skjer når vi hører Ordet forkynt og det tas imot i tro.

«Ordet er deg nær i din munn og i ditt hjerte, og det ord er troens ord, som vi forkynner. For hvis du med din munn bekjenner, at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst. For med hjerte tror man til rettferdighet, med munnen bekjenner man til frelse» Rom 10,8–10).

Avslutningsvis må nevnes det som kan karakteriseres som en sammenblanding av kristen tro og politikk. Den norske kirke har lenge vært gjenstand for en slik politisert virksomhet. Både biskoper og kirkelige organer uttaler seg om både det ene og det andre politiske spørsmålet, spørsmål som i utgangpunktet er av menneskelig og fornuftsmessig karakter, og underlagt samvittigheten.

Men vi ser det også i tilknytning til andre kristne miljøer. I stadig økende grad er man vitne til en politisert kristendomsformidling. Dette skjer gjerne i iveren etter å fremme kristen tenkning gjennom politisk arbeid. «Det gjelder å stå opp for vår kristne kulturarv, og få tilbake kristendommen i samfunnet vårt», sier man gjerne.

Dette høres jo langt på vei positivt og bra ut. Samtidig kommer man i fare for å bruke politiske virkemidler til å kjempe igjennom kristen tro i samfunnet. Men apostelen Paulus sier: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi Ord» (Rom 10,17).

Mange ikke-kristne mennesker oppfatter gjerne det arbeidet som skjer blant kristne som en politisk bevegelse som skal tvinge igjennom kristendommen i samfunnet. Men dette kommer i konflikt med det Jesus uttrykkelig har sagt: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh. 18,36).

Så skjer det en sammenblanding av Guds virkelighet og menneskets virkelighet, av det åndelige og verdslige regiment. I kampen for samfunnsverdiene, må forandringen skje innenfra. Det er først når Guds ord får bli til menneskers omvendelse og tro at det kan bli virkekraftig i samfunnet.

Det skjer med andre ord ikke ved politiske virkemidler eller tvang. Det er også det som ligger i selve troens vesen; «Og alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn» (Joh 1,12).

Som kristne trenger vi alle å besinne oss på fundamentet for en sann Gudserkjennelse og åpenbaringens betydning for lære og liv. Er vi ikke i stand til å skille rett mellom Guds virkelighet og menneskets virkelighet, mellom Guds Ånd og menneskets ånd, mister vi Guds Ord og en sann forståelse av den kristne tro.