En utfordrende kirkesituasjon

Nå sies det at striden i dag dreier seg om et etisk spørsmål som ikke er så viktig som de dogmatiske spørsmålene som ble fornektet innen den gamle liberale teologien.

Den liberale teologien førte ikke til noen omfattende kirkesplittelse for 100 år siden. Situasjonen i Den norske kirke (Dnk) i dag er ikke vesentlig endret, det er ingen grunn til å melde seg ut. Ikke få tenker og argumenterer slik. Her følger noen kommentarer.

Da den liberale teologien gjorde seg gjeldende ved starten av 1900-tallet, dreiet striden seg blant annet om underet, jomfrufødselen og betydningen av Jesu død og oppstandelse. De liberale ville berge kirkens omdømme ved å fjerne dogmer som de mente stred mot den moderne vitenskapen.

Bibelen og kirkens bekjennelsesskrifter var imidlertid Dnks offisielle læregrunnlag. Bibeltro teologer og lekfolk kunne på dette grunnlag med rette avvise de liberale teologenes lære. Læremessige konflikter hadde forøvrig alt den gangen fått organisatoriske utslag, ved dannelse av lutherske frikirker og uavhengige lekmannsorganisasjoner innen rammen av Dnk.

I alle offentlige skoler ble barna oppdratt i kristen tro og etikk. Den liberale teologien fikk liten innflytelse blant vanlige folk, og enda mindre innenfor den aktive kristelige lekmannsbevegelsen.

Menighetsfakultetet var opprettet i 1908 som motvekt mot den liberale tenkningen. På Calmeyergatemøtet i 1920 møttes 950 utsendinger fra kristelige organisasjoner for indre og ytre misjon til oppgjør med den liberale teologien.

Der ble det blant annet vedtatt at man innenfor det frivillige kristelige arbeidet ville «våke over at det som tillitsmenn og arbeidere kun velges folk som uforbeholdent stiller seg på Skriftens grunn etter vår kirkens bekjennelse» (Calmeyergatelinjen).

Denne avvisningen av frivillig samarbeid med de liberale fikk til følge at biskop Jens Tandberg måtte gå av som formann i Menighetsfakultets forstanderskap fordi han deltok som taler sammen med liberale teologer på et kirkemøte der slagordet var «samspill mellom retningene».

For 100 år siden fantes ingen kirkelig rådsstruktur der lekfolk hadde innflytelse. Nå har Kirkemøtet fått det øverste læreansvar i Dnk. Kirkemøtet vedtok i januar 2017 en liturgi for ekteskap mellom to av samme kjønn.

Dette skjedde i strid med Bibelen, som med sterke ord fordømmer homofilt samliv som «skammelig utukt» og uforenlig med å «arve Guds rike».

Vedtaket ble gjort i samsvar med gjeldende kirkerett og er derfor nå blitt Dnks offisielle lære! Men bibeltro kristne kan aldri godta at en kirke velsigner det som Bibelen uttrykkelig fordømmer.

Nå sies det at striden i dag dreier seg om et etisk spørsmål som ikke er så viktig som de dogmatiske spørsmålene som ble fornektet innen den gamle liberale teologien. Vår tid er blitt betegnet som postmoderne. Intet blir betraktet som absolutt sant. Tro og etikk er menneskelige konstruksjoner, får vi vite.

Alle religioner og livssyn blir fremstilt som likeverdige i skolens undervisning. I dette åndsklima blir dogmatiske spørsmål uten interesse. Folk må få tenke som de vil om jomfrufødsel, Jesu død og oppstandelse – det har jo ingen betydning for min hverdag, tenker mange.

Frihet og selvbestemmelse er i dag overordnede verdier. Hva folk velger av kjønn, legning, seksuell aktivitet eller samlivsform er en privatsak.

Den postmoderne liberale teologien har i stor grad tilpasset seg denne tenkningen. Våren 2017 oppfordret Oslo Bispedømmeråd menighetene til å slutte opp om Oslo Pride, til tross for at hovedmålet er å fremme aksept for alle slag seksuelle uttrykksformer – stikk i strid med det sjette bud. Dnk har sluttet å kjempe mot fri abort. Undersøkelser har vist at en tredel av kirkens medlemmer betrakter seg som ateister.

Kirkemøtet er ikke opptatt av å nå disse med forkynnelse til vekkelse og omvendelse. Det er en logisk konsekvens av den liberale teologien. Budskapet om synd og nåde er irrelevant dersom Gud aksepterer alle uansett tro og liv.

Men Bibelen lærer at Jesus Kristus er den eneste veien til frelse. Jesus formaner oss til å frykte «ham (Gud!) som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete» (Matt 10.28). Slike bibelske realiteter blir i dag fortiet eller fornektet.

Den liberale dominansen er bare en overgangsperiode, mener noen. Men er det realistisk å tenke slik? Den kirkelige reformbevegelsen ble drevet av en illusjon om at det var mulig å omforme Dnk fra en statskirke til en demokratisk folkekirke som fungerer etter bibelske idealer.

De liberale vil berge kirkens omdømme ved å tilpasse seg folkeopinionen. Og de møter ikke mye motbør. Røster fra «Frimodig folkekirke» må i stor grad oppsøkes på et nettsted med intern meningsutveksling. Også ledere i frikirker og det frivillige lekmannsarbeidet forsøker å unngå offentlig strid. Menighetsfakultetet er blitt en liberal institusjon.

Unge kristne som ønsker å vinne mennesker for Gud, har trange kår i Dnk. Det er ikke underlig at kirken sliter med rekrutteringen. Ikke mye peker i retning av at krisen er midlertidig. Dnk befinner seg i en identitetskrise, idet den har frigjort seg fra Skriftens autoritet og Jesu misjonsbefaling.

Situasjonen er en stor utfordring til kristne som vil være bibeltro. Selv har jeg meldt meg ut av Dnk, andre blir stående – vi får godta ulike valg. Men dersom vi ikke lenger protesterer mot den teologiske utviklingen, gir vi inntrykket av at det teologiske mangfoldet nå er akseptert.

Vi må våge å tåle motbør. De første kristne søkte ikke innflytelse gjennom politisk innsats eller gjennom kirkelige maktposisjoner. De vitnet om sin frelser og levde i pakt med Guds vilje i sin hverdag.

De ble lys og salt ved å leve annerledes enn sin samtid. Slik lever og blomstrer kristenliv også i dag, særlig i land der kristne blir forfulgt. Et liv under korset er den sanne kirkens normalsituasjon i verden.

Fortsatt finnes frikirker og frivillige organisasjoner som vil være tro mot Guds Ord og Jesu misjonsbefaling. Men da må de også avvise ledere og talere som bryter med Skriftens autoritet. De bør heller ikke inngå bindende samarbeidsavtaler med Dnk. Der det finnes en god prest i dag, kan situasjonen endre seg raskt.

Det radikale lekmannsarbeidet har alltid villet være uavhengig av folkekirkens organer. Mer enn noen gang trengs selvstendige forsamlinger og en fornyet satsing på foreninger og andre nære samværsformer der Guds Ord, bønn og omsorg er i sentrum. Troen kommer av forkynnelsen.

Fortsatt vinnes nye for Kristus. Gud har ikke gitt oss grunn til motløshet. Han som gav misjonsbefalingen, har lovet å være med alle dager inntil verdens ende.