Vår dypeste frihet

«Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større?» spør Paulus. (Rom 6,1) Det er nesten et latterliggjørende spørsmål, som han sikkert har fått mange ganger selv. Derfor bruker han det når han skriver. 

Nå har han nettopp kjørt på om den overveldende nåden i kapittel 5. Om nåden som er «hvor mye mer» og «enda større», og som skal «herske» i livene våre.

Da kan vi bli bekymret. Det er vel ikke noe alvor igjen når Paulus skriver slik? Det er vel bare å storme over de altfor lave gjerdene som han satte opp? Bryte lover og bud med Paulus' tillatelse?

«Slett ikke!» fortsetter Paulus. «Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?»

Vi døde ikke altså bare fra forsøket på å få til frelse. Vi døde også fra å gå vår egen vei. Det går egentlig ut på det samme. Jesus, som sa «heller ikke jeg fordømmer deg», sier også «synd ikke mer fra nå av». (Joh 8) Vår utfordring er at vi ofte plukker det ene alvoret bort fra det andre. Men de hører sammen.

Få er så tydelige som Paulus når det gjelder et liv i Kristi etterfølgelse. Men han er kompromissløs på en ting: Det kan bare skje i Kristus. Altså fordi Kristus døde og sto opp igjen. Bare slik er det mulig å følge Kristus, og gjøre hans gjerninger. Uten vår egen ære er den dypeste tilbedelsen også vår dypeste frihet.