Trøsten i Kristus

Fra barneårene husker jeg vitnemøter der en eldre mann stadig refererte til et uttrykk i Fil 2,1: «Er det da noen trøst i Kristus …» Han leste det som er spørsmål – og svarte etter en kunstpause: Ja.

Denne trøsten hadde han funnet. Jeg husker også omtrent hvordan han fortsatte: I sak var det budskapet i vers 6–11:

« … han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»

Dette er en kristens største trøst. Den handler om Jesus, hvem han er, hva han fullførte, hvordan Gud responderte på dette, og hvilken posisjon han har som min Herre i dag.

Menigheten i Filippi og Dagens lesere har en ting felles: Vi trenger trøsten i Kristus. Den rekkes oss som syndere. Uten Jesus – fortapt. I ham – frelst.

Trøst i Kristus?

Ja.