Trøsten i Kristus

Fra barneårene husker jeg vitnemøter der en eldre mann stadig refererte til et uttrykk i Fil 2,1: «Er det da noen trøst i Kristus …» Han leste det som er spørsmål – og svarte etter en kunstpause: Ja.

Denne trøsten hadde han funnet. Jeg husker også omtrent hvordan han fortsatte: I sak var det budskapet i vers 6–11:

« … han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»