| Andakt
Sterkest alene?
«Den sterkeste mannen i verden, er han som står mest alene». Dette uttalte Henrik Ibsen for over 100 år siden, gjennom karakteren Doktor Stockmann i «En Folkefiende». Nå tror jeg kanskje ikke at Ibsen mente at dette skulle leve videre som en allmenn sannhet, men mange lever i denne oppfatningen, og tenker at de må - og vil - stå alene!
Dette idealet om å stå alene kan komme til uttrykk på mange områder. Et veldig aktuelt eksempel nå om dagen er politikk og handel. Hva har man mest å tjene på; å stå alene eller å stå sammen? Skal man ha fokus på å sikre seg selv, eller jobbe sammen med andre for å finne løsninger som gagner flere? Hva vil lønne seg på sikt, både for meg og de andre?
Også i mindre spørsmål kan vi finne mange av de som står alene. Når vi tror at målet med livet vårt er å «realisere oss selv, ta ut potensialet vårt og optimalisere alle områder av livet», så kan dette prosjektet for mange bli ganske ensomt. Må vi ikke av og til trykke noen ned, for at vi selv skal komme opp og frem? Er det ikke sånn at noen må tape, for at jeg skal vinne? Og noen må skyves unna, slik at jeg kan skinne?
Jeg tror den som står alene ofte ikke ender med å være den sterkeste, men derimot den mest ensomme. Og jeg tror at den som er sterkest, er den som får være en del av et fellesskap.
I Bibelen er det fellesskapet som er meningen med vårt liv. Gud er fellesskap i seg selv, ved at han er treenig, og vi mennesker er skapt til å leve i fellesskapet med Gud og med hverandre. Målet med livet er ikke å realisere seg selv, bli lykkelig og tjene masse penger, men mitt kall er å leve i relasjonen med Gud, og la han få prege meg og mitt liv.
I min jobb som skoleutvikler i Normisjon har jeg den store gleden av å få lov til å reise rundt og besøke våre 15 folkehøgskoler. I disse dager avslutter de nå sitt skoleår, og det er rørende å se hvor mange ungdommer som reiser fra disse skolene med en helt annen bagasje enn da de begynte i høst, og med mestringsopplevelser de ikke hadde fått andre steder.
Etter 13 år i det norske skoleverket hvor mye handler om å være faglig dyktige og lykkes på et ganske smalt felt, så har mange fått lov til å utfolde seg på helt andre arenaer. Han som aldri helt ble god i matte, viste seg å være skikkelig flink til å spille barne-teater og synge i kor. Hun som ikke var så god i norsk kunne likevel lage skikkelig kule tegneserier. Og de to som ikke mestret geografi og samfunnslære, fant ut at friluftsliv, jakt og fiske var helt innertier for dem. Og alle var enige om at fellesskapet var noe av det fineste på skolen – alle fikk vokse på det å gjøre ting sammen med andre.
Folkehøgskole er et ganske unikt konsept, og når jeg skriver denne andakten så tenker jeg tilbake på mitt eget år på Grenland folkehøgskole. På alle de flotte opplevelsene jeg hadde i løpet av året, annerledes hverdager, reiser og venner for livet. Når jeg besøker alle skolene våre nå så kjenner jeg at dette ikke lenger er min verden, men jeg er takknemlig for å ha fått oppleve det, og jeg unner alle 19-åringer et slikt år.
Så hva med meg og alle oss andre som ikke lenger kan ta del i folkehøgskolelivets gleder? Vel, vi må finne oss noen andre fellesskap hvor vi kan få lov til å leve våre liv sammen med andre, få vokse, få gråte og få le. Mitt beste forslag til et slikt fellesskap er en menighet.
Ingen menigheter er perfekte! Det vil alltid være ting som kunne vært organisert bedre, teologi hvor du ikke er enige i alle læresetninger eller mennesker som irriterer deg. Men det vil også være muligheter til å vokse som kristen og som menneske, det vil være området hvor du kan få brukt dine nådegaver og mennesker du kan bety en forskjell for. Og det vil være et fellesskap som kan være med og bære deg, både i storm og på solskinnsdager.
Fordi det sterkeste mennesket i verden, det er han heller hun som slipper å stå alene!