Som et lys 
er Jesus kommet

Kristi åpenbaringsdag kan være noe i retning av kirkens eldste navngitte kirkeårssøndag, nest etter påskedag og pinsedag. De forskjellige kirkeårssøndagene er ikke guddommelig åpenbaring, men menneskeverk og tradisjon. Likevel bor det ikke sjelden klok bibelformidlingspedagogikk i kirkeårets oppbygging.

Kommende søndag er et eldgammelt eksempel på akkurat dét. Søndagens eldste navn er «epifanía» (gr: «epi-faínoo» = komme til syne, åpenbare). Senere kom navnet «Hellige Tre Kongers dag». Så tidlig som ned mot år 100 eKr ble søndagen trolig brukt til å bekjempe gnostikernes lære om at Jesus bare ble adoptert av Gud ved Jordan-dåpen. Det svarte man på med budskapet om Jesu inkarnasjon og fødsel, samt Jesu evige opphav hos Faderen (se betlehemsstjerne-teksten i Matt 2:1ff).

I østkirkene feirer man den dag i dag 6. januar som Jesu fødselsdag. I slutten av Johs 12 er apostelen Johannes i ferd med å avslutte skildringen av Jesu offentlige virke. Tidligere i kapittelet har han fortalt om Jesu inntog i Jerusalem, og om alle dem av Jesu eget folkeslag som likevel forkastet ham. Johannes har utdypet dette ved å sitere de tankevekkende profetiene hos Jesaja som varslet forherdelse mot Jesus (se 12:37–41 sml Jes 53:1 og 6:10). Hovedsaken i vår tekst er en siste oppsummering av Jesu offentlige budskap – før han i den siste påskeuken viet seg til intern disippelopplæring (se kapitel 13–17). Oppsummeringen handler om tro og vantro, lys og mørke, frelse og dom. Men først ligger det Johannes på hjertet, i det vår tekst begynner, å nyansere bildet av den judeiske elitens forkastelse av Jesus. For det var ikke alle i det judeiske lederskapet som forkastet Jesus, sitat: