JOHANNES-EVANGELIET: – Budskapet om at Jesus er verdens lys preger både Johannesevangeliet og Johannesbrevene, skriver Odd Sverre Hove. Foto: Adobe Stock

Som et lys 
er Jesus kommet

Kristi åpenbaringsdag kan være noe i retning av kirkens eldste navngitte kirkeårssøndag, nest etter påskedag og pinsedag. De forskjellige kirkeårssøndagene er ikke guddommelig åpenbaring, men menneskeverk og tradisjon. Likevel bor det ikke sjelden klok bibelformidlingspedagogikk i kirkeårets oppbygging.

Kommende søndag er et eldgammelt eksempel på akkurat dét. Søndagens eldste navn er «epifanía» (gr: «epi-faínoo» = komme til syne, åpenbare). Senere kom navnet «Hellige Tre Kongers dag». Så tidlig som ned mot år 100 eKr ble søndagen trolig brukt til å bekjempe gnostikernes lære om at Jesus bare ble adoptert av Gud ved Jordan-dåpen. Det svarte man på med budskapet om Jesu inkarnasjon og fødsel, samt Jesu evige opphav hos Faderen (se betlehemsstjerne-teksten i Matt 2:1ff).

I østkirkene feirer man den dag i dag 6. januar som Jesu fødselsdag. I slutten av Johs 12 er apostelen Johannes i ferd med å avslutte skildringen av Jesu offentlige virke. Tidligere i kapittelet har han fortalt om Jesu inntog i Jerusalem, og om alle dem av Jesu eget folkeslag som likevel forkastet ham. Johannes har utdypet dette ved å sitere de tankevekkende profetiene hos Jesaja som varslet forherdelse mot Jesus (se 12:37–41 sml Jes 53:1 og 6:10). Hovedsaken i vår tekst er en siste oppsummering av Jesu offentlige budskap – før han i den siste påskeuken viet seg til intern disippelopplæring (se kapitel 13–17). Oppsummeringen handler om tro og vantro, lys og mørke, frelse og dom. Men først ligger det Johannes på hjertet, i det vår tekst begynner, å nyansere bildet av den judeiske elitens forkastelse av Jesus. For det var ikke alle i det judeiske lederskapet som forkastet Jesus, sitat:

42 Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen.

43 For de ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud.

Vi kjenner navnet på to slike medlemmer av Det høye råd, som trodde, mer eller mindre hemmelig, på Jesus: Nikodemus og Josef av Arimatea. Nikodemus møter vi i 3:1ff, 7:50ff og 19:38ff. Josef av Arimatea nevnes bare i 19:38ff. I vers 42 får vi inntrykk av at det må ha vært flere andre av samme slag. Også større folkegrupper har stått steilt mot hverandre i synet på Jesus (se 12:9, 12, 17, 20 sml 12:19, 29, 34, 37). Blant dem som hyllet Jesus under inntoget var det både galileiske pilegrimer, judeere som hadde sett Jesus vekke opp Lasarus og langveisfarende jøder fra fjerne land. I stridssamtalen innen Rådet (se Johs 7:50ff) stilles galileiske jøder opp mot den judeiske eliten. Fariseerpartiets mindretall hadde lenge føringen i motstanden mot Jesus. Men mot slutten overtok saduceernes flertallsparti, ledet av den mektige yppersteprestfamilien. Her i vers 42 sier Johannes uttrykkelig at de hemmelig troende rådsherrene «trodde på ham». Det dreier seg tydeligvis om ekte tro (sml 2:23ff, 6:60, 8:30ff), men den er svak og uten frimodig bekjennelse – på grunn av kjødelig menneskefrykt: «de ville heller ha ære av mennesker enn av Gud.» En slik hjerteinnstilling bør vi alle omvende oss fra. Så siterer Johannes Jesu oppsummering:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

44 Men Jesus ropte og sa: Den som tror på meg, tror ikke (= ikke bare) på meg, men (= men også) på ham som har sendt meg.

45 Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg.

Denne første hovedsaken i Jesu oppsummering handler nettopp om trosbegrepet, slik som ovenfor i versene om de hemmelig troende. Tro på Jesus er identisk med tro på Faderen. For Faderen og Sønnen er ett (sml Matt 10:40, Mark 9:37, Luk 9:48, 10:16, Johs 1:1, 18, 3:31ff, 5:19ff, 6:37ff, 7:27ff, 8:14ff, 28ff, 42ff, 10:34ff, 13:20, 14:9ff osv.). Johannes er glad i såkalte elliptiske setninger med nektingspartikkel foran adversativ konjunksjon: «ikke …, men …». I gresk grammatikk sier en regel at slike setninger ofte har en mer inkluderende betydningen: «ikke bare …, men også …». Og det er nok tilfelle både her og nedenfor i vers 47. Legg i vers 45 merke til hvordan synssansen (gr «theooréoo» = se, skue, se for å forstå) trekkes inn i trosbegrepet. Og det leder over til det neste punktet i Jesu oppsummering, sitat:

46 Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket.

I dette verset er både «jeg» og «som et lys» betonte uttrykk. På norsk kunne derfor begge ha stått først i setningen: «Som et lys er jeg kommet til verden …» Det er ikke minst dette verset som knytter vår tekst til epifania-søndagen og betlehemsstjernen. Budskapet om at Jesus er verdens lys preger både Johannesevangeliet og Johannesbrevene. Det begynner allerede i prologen («I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket vant ikke over det …» 1:4f). Det når et høydepunkt under løvhyttefesten i 8:12 («Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys».) Og det oppsummeres i vers 46. «Mørket» er denne verdens slavekår under synd, død og mørkets fyrste. «Lys» er det evige livets frelseslys fra Jesus selv. Etter fokuseringen på tro og synssans, er det til slutt ørenes tur, med fokus på dom og frelse. Sitat:

47 Om noen hører ordene mine og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke (= ikke først og fremst) kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette verset er første halvdel av et nytt elliptisk utsagn. Trolig burde derfor også vers 48 ha vært med i prekenteksten. Der står det at det er måten vi hører Jesu ord på, som vil dømme oss på den ytterste dagen. Men hovedsaken er det positive alternativet i vers 47: Jesus kom først og fremst for å frelse oss. Ved å la oss få høre Guds frelsende ord.

Kristi åpenbaringsdag

Prekentekst: 
Johs 12:42–47

Lesetekster: 
Jes 51:4–8 
og 2Kor 4:1–6