Sjelesorgen og den hvite skammen

Når vi ser oss selv i speilet, kommer det kanskje et stille sukk. Akk, akk. Når vi sammenligner evnene og prestasjonene våre med andres, kan noe av det samme skje.

De som er mye sammen med ungdom, kjenner godt til slike sukk. Og de vet hvor lett selvforakten kommer snikende. Fagfolk kaller den hvit skam. I motsetning til rød skam (at vi rødmer) er hvit skam at en framtrer blek og skamfull over å være den en er. En kommer til kort – ikke først og fremst fordi en gjør gale ting, men fordi en ikke synes en er bra nok.

Luthers Lille katekisme har en motgift mot den hvite skammen. Den lyder slik: «Jeg tror at Gud har skapt meg og alle skapninger, at han har gitt meg kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og fremdeles holder alt dette ved like.»

I min skoletid lærte vi dette utenat. Når jeg senere i livet har hentet den fram i hukommelsen, har jeg blitt grepet og sagt til meg selv: Herlige formuleringer!

Skapelsens hvordan fra 1 Mos 1–2 er forutsatt. Men Luther lar hovedsaken være det helt personlige: Gud skapte «meg». Den kroppen jeg har, med alle dens lemmer, med evner og anlegg, med behov for næring og for å utfolde seg – er gudvillet, gudskapt og gudgitt. Alt er ren og skjær godhet fra Skaperens side. Med alle mine interesser, særegenheter og begrensninger er jeg et Guds under.

Motgift mot den hvite skammen?

Ja.