Si hei!

Sommeren er her. Det betyr for noen av oss flere sosiale treffpunkt, som festivaler, bibelcamper, sommertreff eller besøk av familie og venner. For andre betyr det færre møter eller gudstjenester å gå på. Naboer og venner reiser på ferie, og man er mer alene.

I det siste har jeg tenkt mye på verdien av å si hei. Det å se noen inn i øynene, gi et smil og en hilsen. Noen ganger blir det kanskje et kort treffpunkt, andre ganger følges det opp av en samtale. Uansett gir du personen du hilser på en følelse av å bli sett, kanskje til og med en følelse av at du setter pris på at personen er der.

Det er noe «unorsk» over å hilse på fremmede. Sånn bortsett fra i skiløypa eller på fjellet. Går man forbi noen, senker man blikket. Setter man seg ved siden av noen på bussen, blir begge sittende med hver sin telefon. Men hvordan er det i kristne kretser? Hilser man på hverandre? Eller snakker man bare med dem man kjenner fra før?