Hei! 👋

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

1 måned - 1 krone Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

Fortsett 👉

Prekenhåndboken

LÆRERIKT: De traskende disippelføttene, som bare går og går, like bak Jesus, på veien sørover mot lidelse og død, er derfor et lærerikt bilde på tekstens budskap, skriver Odd Sverre Hove.

Radikale krav til disipler

Odd Sverre Hove
Odd Sverre Hove Frekhaug
Publisert Sist oppdatert

Det er vanlig å tenke seg et stort avsnitt bakerst i Luk 9. Der avslutter Lukas avsnittet om Jesu virksomhet i nordfylket Galilea. Og så, bare noen få vers foran kommende søndagstekst, påbegynner han et nytt hovedavsnitt om Jesu reise sørover til Jerusalem. Der skulle Jesus lide og dø.

Starten på det nye avsnittet faller lett i øynene i vers 51. Lukas skriver at Jesus «vendte ansiktet mot Jerusalem». Men i den samaritanske landsbyen der han ba om husrom for reisens første overnatting, ble han nektet overnattingsplass, nettopp fordi han hadde «ansiktet vendt mot Jerusalem» (vers 51–56).

Denne ansiktsretningen, pluss disippel-føttene som var begynt å traske og gå like bak Jesus, er den umiddelbare tekstsammenhengen for de tre små samtalene som fyller kommende søndagstekst.

tro prekenhåndboken
Powered by Labrador CMS